Tur til Sveningen (842m) fra Øvredalen via Midtsæterfjellet, Rindafjellet, Sauskolten og Søtefjellet

Det var på høy tid at jeg kom meg ut på en skikkelig fjelltur igjen. Sveningen virket som en god plan. Jeg kjørte inn til Øvredalen og parkerte ved golfbanen.


Vis turen i et større kart
Jeg bestemte meg for å ta fjellturen fra sør, ved å begynne på Midtsæterfjellet først. Da får man en slakk oppoverbakke hele veien, før turen avsluttes med at det går bratt nedover fra Sveningen og ned igjen til Øvredalen. Jeg valgte å ta denne veien siden dette trolig er den enkleste veien, mens å gå runden i andre retningen muligens ville gitt en bedre utsikt, da man hele tiden har god utsikt sørover.

Tilbake langs Øvredalsvatnet. Saueskolten midt til venstre og Sveningen bakerst i bildet.

Jeg begynte med å gå sørover tilbake langs veien som jeg kjørte inn. Jeg hadde kvelden før hatt en 14 km løpetur, og jeg kjente det godt i beina alt da jeg la avgårde. Etter ca tre kilometer går det en vei oppover til Midtsæter. Tok opp denne veien, og etter ca 300 høydemeter kunne jeg ta av veien på en sti opp til Midtsæterfjellet.

Stien var lett å følge og etter ca 250 høydemeter var jeg på toppen. Her ble det en liten pause før jeg gikk videre til Rindafjellet, noe som ikke tok mer en ca 15 minutter.

Rindafjellet, også kalt Renafjellet, med godt utsikt ned på Midtsæterfjellet.

Herfra gikk det greit videre på stien til Sauskolten og Søtefjellet. 

Ved det laveste punktet mellom Søtefjellet og Sveningen. Toro og Søndre Gullfjellstoppen sees over Brekkedalen. De småbratte partiene oppover mot Sveningen gjorde at det ble litt klyving enkelte steder

Nesten på toppen av Sveningen. Øvredalsvatnet kan sees til venstre. Stien går langs ryggen fra venstre mot høyre. Midtsæterfjellet, Sauskolten (Rindafjellet skult bak) og Søtefjellet sees på bildet

Tok det veldig rolig, og turen ble totalt på rett over 6 timer, inkludert ca en time med pauser. Distansen ble 21.6 km med ca 1100 meter total høydestigning

Summer's almost gone

Hvor ble det av sommeren? I vinter og i vår så jeg frem til tiden der jeg skulle være mye ute for å trene og å gå skikkelige fjellturer. Noe har det blitt, men ikke i en slik grad som jeg hadde håpet.

Rundt Sankthans-tider klarte jeg på en merkelig måte å få skikkelig vondt i kneet da jeg reiste meg kjapt opp etter å ha sittet på huk foran blu-ray-spilleren. Resultatet ble ingen fysisk aktivitet i rundt ti dager. Planen om å delta på Jølster halvmaraton gikk også fløyten.

Litt smårusten meldte jeg meg på tredje løp i sommerkarusellen uten forhåpninger om å gjøre det bra, men til min store overraskelse løp jeg inn til ny pers på 5 km på 21:20. Formen var tydeligvis ikke så ille som jeg hadde trodd.

Fem dager senere reiste jeg til Korsika på en to ukers ferie. Her ble det konsumert mye god lokal mat, alt fra spekemat, oliven, sjø-mat og alt for mye god drikke. De fleste dagene hadde jeg ingen andre ambisjoner enn å stå opp innen et noenlunde fornuftig klokkeslett og komme meg ned på stranden for å kunne døse av videre. Joggeskoene ble også pakket med, så jeg fikk med meg flere flotte løpeturer.

Campomoro

Korsika har et stort nettverk av stier, og er tydeligvis et svært populært reisemål for folk som liker å gå turer. Stiene var også perfekt for løping. Vi leide en villa i en liten landsby som heter Campomoro, og herfra gikk det utallige stier i alle retninger, noen opp i fjellene rundt, og noen helt ute langs kysten.

Jeg var litt usikker på hvordan det ville føles å løpe i varmen, men etter en stund ble jeg komfortabel, og jeg tok sjansen på å begi meg ut på lengre turer. Den fineste turen gikk til en liten lagune som heter Cala d'Agulia og tilbake, en total strekning på ca 17 km. Kart i Google Maps

Cala d'Agulia

Etter to uker der dagene gikk i ett, med strandliv, god mat, løping og litt sightseeing, rakk jeg så vidt å bli litt lei før vi vendte hjem igjen. Med andre ord helt perfekt, og akkurat slik det skal være.

Tilbake igjen i Bergen ble den siste uken av ferien tilbrakt rolig med null løping, men med en og annen liten sykkeltur. Siste løp i sommerkarusellen ble unnagjort på første arbeidsdag etter ferien. Tung i beina, og etter å ha spist en solid middag med grillmat halvannen time før løpet, gikk det forferdelig tungt, det var kanskje en av de mest ubehagelige løpene jeg kan huske.

Ute på en løpetur kunne jeg nå se at enkelte blader på trærne har begynt å miste grønnfargen. Tydelig at høsten nærmer seg med stormskritt. Ønsket og ambisjonene om å komme seg ut å trene i høstluften er større enn noen sinne, og jeg har flere mål og konkurranser på programmet i høst. Får se hva høsten bringer...

Sommerkarusell og sommersolverv

Mandag: Under oppvarming følte jeg meg blytung i beina og angret litt på at jeg meldte meg på. Bestemte meg derfor å stille litt bak i feltet og ta det litt forsiktig. Men det er rart hvordan tankene forandrer seg når startskuddet går. Jeg løp meg oppover i feltet inne på stadion. Jeg hadde fått med meg at det var ny løpetrasè, men hadde ingen anelse hvor den gikk. Jeg fulgte bare etter de andre, og så hvor det bar hen.

Følte meg overraskende pigg da jeg passerte kjeglen som markerte 2 km på 8 minutt. Her oppdaget jeg at den nye trasèen var mer kupert enn den forrige, og det begynte plutselig å gå mer trått. På den siste kilometeren var jeg fryktelig tung. Pulsklokken viste at tempo var nede i 5 minutt per kilometer.

I den siste lille kneiken opp mot målgang tok jeg ut det siste jeg hadde, og med noe som lignet en mellomting av en skiløper som slenger foten over målstreken og et fotballspark i løse luften, så fikk jeg slengt høyrefoten og den nyregistrerte EMIT-brikken over målstreken. Sparte kanskje et helt tiendedels sekund på den middelmådige tiden. Må helt sikkert ha sett latterlig idiotisk ut. Men kanskje det var det som skulle til for å komme under 22 minutt, kom i mål på 21.59, 30 sekunder bak pers. Blir spennende å se hvor mye det er mulig å forbedre seg på to uker, og om jeg kan komme meg under 20 minutter i løpet av sommeren.

Tirsdag: Fin tur til raudlibøen og tilbake. Totalt 15 rolige kilometer, 8 på asfalt og 7 på traktorvei og sti. Langs veien var traktorene i gang med slåtten, og jeg kom i skikkelig sommerstemning av lukten av nyklippet gress. Ble sent før jeg kom meg ut i dag også, men hva gjør vel det når det er årets lyseste dag og det er perfekt løpevær med solskinn og lun temperatur. Var første gang jeg løp denne veien, og denne går nok inn i listen over faste trasèer.

Lite som minner mer om sommer enn lukten av nyklippet gress

På vei mot Raudlibøen

Raudlibøen

Utforsking av stier i nærområdet

Jeg har en stund ønsket å finne flere stier og veier jeg kan løpe på. Jeg har oppdaget at både ut.no og finn.no har bra kart-tjenester der man kan zoome ganske detaljert inn på turkart, slik at man kan finne frem til nye stier og veier.

Jeg så meg ut turen fra Gåssand og opp til Midtsæterfjellet som en fin tur å forsøke seg på. Jeg la i vei inn mot Gåssand og kraftstasjonen før jeg tok opp rørgaten til demningene som ligger ved Krokavatnet. Jeg var her tidligere i vår, og la merke til stien som gikk innover vannet. Jeg begynte å ta meg innover stien, men jeg oppdaget raskt at den var nesten helt gjengrodd med braker. Siden jeg løp i kort løpeshorts ble jeg etterhvert ganske oppskrapet på beina. Det var også spindelvev omtrent hver meter, og det meste av stien gikk igjennom myrer, så jeg fant raskt ut at dette ikke var spesielt artig, jeg bestemte meg derfor for å snu.

Ved den innerste av to demninger ved Krokavatnet

Jeg løp ned igjen til Gåssand, men følte ikke for å løpe hjem igjen. Jeg fortsatte derfor opp veien mot Møsnuken. Her var det langt greiere å løpe, selv om jeg måtte gå de bratteste partiene. Traff på en fyr som kunne forklare hvor jeg skulle ta veien for å komme over til Midtsæter og Samnangerfjorden, kanskje jeg får forsøke disse stiene en annen gang. Lokalkunnskap er nok en bedre kilde til informasjon enn å sitte foran pcen og utforske kart.

Ved stien på vei oppover mot Møsnuken

Dagens opprinnelige mål Midtsæterfjellet bak til høyre

Kom meg litt opp i fjellsiden før jeg bestemte meg for å ta en pause for litt mat og drikke, før jeg gikk ned igjen til Gåssand. Her forsøkte jeg meg på en sti hjem igjen som går langs Gåssandsvatnet. Stien var fin men  full av brennenesler. De alt oppskrapte beina fikk seg enda mer juling.

Konklusjonen av dagens utforsking var at ikke noen av stedene egnet seg til løping. En annen lekse å ta med seg er at det ikke er lurt å ta seg igjennom skogen i løpeshorts. Lenge siden det har klødd og stikket slik på beina. Jeg plukket av minst 30 flått da jeg kom hjem. Fra nå av blir nok slike turer i lange bukser. Totalt ble det ca 20 km, uten at jeg fikk spesielt stort treningsutbytte. Kart i Google maps

Kveldsløping og måneformørkelse

Kom litt seint hjem fra jobben, og med en påfølgende slappings på sofaen noen timer etterpå, ble det ikke til at jeg kom meg ut før rundt kl 20.30. Hadde nesten helt glemt hvor fantastisk fint det er å løpe ute om sommerkvelden. Med den lunkne solen som skinte rett over horisonten, lukten av nyklippet gress, og litt fu manchu på ipoden, så er det veldig lenge siden jeg har nytt en løpetur slik. Ble rundt 15 rolige kilometer på ca 1 time og 20 minutt. Da klokken nærmet seg 22 var det på tide å gi seg, men jeg har sjeldent hatt så lite lyst til å stoppe.

Ble etterpå sittende oppe for å få sett og kanskje tatt et bilde av måneformørkelsen. Resultatet ble heller mislykket. Månen kom frem da det bare var ca 10 minutter igjen av den delvise formørkelsen:

Siste lille rest av månedsformørkelsen

Pinse, sol og løping

Etter ha hatt fokus på sykling de siste to månedene, var det godt å ha en helg der jeg endelig kunne få på meg joggeskoene igjen.

Lørdag: Løpetur på sti rundt vindalsvatnet og tilbake. Fint å komme seg vekk fra asfalt og kjenne lukten av skog og myr. Løp for det meste på fin sti, men enkelte steder var det veldig vått. Begynner å få sansen for å løpe på kuperte stier, må forsøke å finne flere og bedre steder jeg kan løpe i sommer. Totalt ble det 13 km, og årets fire første flått-bitt.

På stien rundt vindalen

Søndag: Løpetur på kjente veier. Ble ca 15 rolige kilometer på jernbanetraseen langs Kalandsvannet. Følte meg blytung i beina, åpenbart at jeg har løpt lite i det siste. Fint og varmt vær, og det var herlig å kunne løpe i shorts og t-skjorte.

Mandag: Styrketrening. Merker at det er lenge siden sist. Har de siste dagene blitt veldig sliten i ryggen av å løpe. Forsøkte meg på trening av kjernemuskulaturen. Var ikke særlig vellykket. Må finne noen bedre øvelser.

Sightseeing i Hamar med joggesko

Er i Hamar i forbindelse med jobben. Jeg pakket med meg joggesko og shorts i håp om at jeg skulle få tid til en liten løpetur. Ut på ettermiddagen kom det et vanvittig tordenvær, så jeg slo først fra meg tanken. Men så i 18-tiden fikk jeg plutselig 50 minutter til rådighet før middag, og samtidig tittet solen plutselig frem fra skyene. Jeg løp opp på hotellrommet, fikk på meg løpeklærene, og la i vei. Jeg regnet meg frem til at jeg kunne løpe i 22,5 minutter før jeg måtte snu. Om jeg brukte like lang tid tilbake, så hadde jeg akkurat 5 minutter på å få gjort meg klar til middag.

Dette ble bare den andre løpeturen på en måned, og for første gang i år fikk jeg kjenne hvor godt det var å bare løpe i shorts og singlet. Været var varmt og og klamt etter tordenværet, perfekt for en løpetur. Jeg la avgårde uten å helt vite hvor jeg skulle ta veien. Løp først ned til vikingskipet, som jeg tok en runde rundt.

Nostalgi fra 94 

Deretter forsøkte jeg å finne en sti som gikk langs Mjøsa. Jeg visste ikke helt hvor jeg løp, så plutselig havnet jeg inne på et gammelt industriområde, uten noen åpenbare veier videre.

Til slutt kom jeg til en fin vei, problemet var at den lå på andre siden av et gjerde, den eneste måten jeg kunne komme meg videre, uten å måtte snu og løpe tilbake, var å hoppe over.

Skibladner var på plass, Domkirkeruinene på odden midt i bildet

Etter 22 minutter var jeg nesten kommet ut til museet av Domkirkeruinene. Siden jeg var like i nærheten bestemte jeg meg for å løpe helt ut for å få sett disse, det gikk plutselig 4 minutter til. Jeg hadde nå brukt mer tid enn jeg egentlig hadde, så jeg måtte finne en kjappere rute tilbake til hotellet

Jeg begynte å løpe tilbake den samme veien som jeg kom fra. Fikk opp et greit tempo, selv om jeg følte jeg var tung i beina. Da jeg nærmet meg togstasjonen, tok jeg av inn mot sentrum. Jeg fikk plutselig øye på Scandic-skiltet på toppen av hotellet på lang avstand, og jeg bestemte meg for å ta siktepunkt på dette. Jeg forsøkte å  løpe i rett linje mot skiltet. Det viste seg å være en dårlig ide, jeg havet midt inne i et boligområde, og jeg måtte løpe mye sidelengs i forhold til den retningen jeg skulle ta. Jeg vurderte sterkt å ta en snarevei igjennom noen hager, men jeg fant til slutt en sliten sti igjennom noen busker, og plutselig sto jeg på parkeringsplassen utenfor hotellet. Jeg hadde nå bare 5 minutter til jeg skulle møte de andre. 

Det ble en ufattelig kald og forfriskende kort dusj før jeg kom meg avgårde for middag. Der jeg ble sittende omtrent like gjennomsvett og rødsprengt i trynet som om jeg ikke hadde dusjet. Totalt ble det ca 9,5 kilometer på 45 minutter. Overraskende kjapt for meg å være med så lite løpetrening. Uansett, flott å få sett seg litt rundt på Hamar.

Bergen-Voss 2011

De siste 10 dagene før årets Bergen-Voss har min trang for å besøke yr.no for siste nytt om værforholdene vært så stor, at det sannsynligvis faller under en eller annen psykiatrisk diagnose. Jeg har lært meg tidspunktene for oppdateringer, og nærmest vært inne på minuttet for å se om det er noen forandring siden sist. Jeg har sjekket detalj-varselet både for Bergen, Kvamskogen, Kvandal og Voss, og forsøkt å se for meg hvor jeg er på timen, og hvordan været vil være når jeg er der. Det er viktig å vite temperatur, om det blir nedbør eller opplett, og om det blir medvind eller motvind, slik at man kan finne den riktige kleskombinasjonen.

Jeg var på plass ved Grieghallen 20 minutter før start. Der var det den vanlige smånervøse stemningen. Jeg observerte en som febrilsk leitet etter sekretariatet pga glemt startnummer. Noen andre skulle klargjøre sykkelen i siste liten, og pumpet så mye luft i dekket at det eksploderte med et smell så det ljomet i hele startområdet.

Etter å ha stilt opp i slusen noen minutter, la vi avgårde. Det gikk rolig og forsiktig nedover mot Nesttun, men jeg merket meg en ganske merkelig oppførsel på enkelte i gruppen. Samtidig som vi forsøkte å få i gang en rulle, var det noen som la seg i hver sin rekke for å forsøkte å snakke sammen. Det fungerte dårlig når rekkene går i hver sin retning. Men det var ikke nok for å stoppe de, de forsøkte hele tiden å nå tilbake til hverandre. Rullen fungerte relativt dårlig.

På Nesttun hørte jeg lyden av et dekk som punkterte, etterfulgt av et "Nei! Faen!", og så forsvant fyren foran meg ut. Det datt litt folk av i den lille bakken på vei fra Nesttun og opp til Midttun, og det virket som gruppen nå ble passe stor til å få rullen til å gå greit. Allikevel var tempoet ganske forsiktig innover mot Arna. Utover mot Garnes begynte det også å regne, og jeg merket at det ble litt mer forsiktig og reservert stemning i gruppen. Selv fikk jeg vannspruten fra bakdekket til personen foran rett i fleisen, og det ble etterhvert ganske utfordrende å se igjennom brillene.

Rett før vi syklet inn i Trengereidsbakkene nådde vi igjen puljen foran, og når jeg ser meg tilbake litt lengre opp i svingene, så ser jeg at gruppen bak oss har tatt oss igjen. I det vi sykler videre er alt bare kaos, alle puljene blander seg sammen. I bakkene opp mot Gullbotnen kan jeg se en svær dampsky stige opp fra de våte syklistene som nå fyller hele bakken så langt øye kan se.

Videre over Gullbotnen og innover mot Samnanger er det ingen organisering og tempoet er ganske lavt. Det holder seg slik videre oppover mot Kvamskogen. På Kvamskogen stopper jeg for å få fylt på igjen den ene flasken. Tar ikke mer enn knapt ett minutt. Jeg sykler videre aleine, og tar det ganske forsiktig nedover Tokagjelet. Etter fjorårets hasardiøse nedkjøring føltes det godt å ha litt mer kontroll denne gangen.

Nede i Norheimsund er det solfylt og varmt, og det var herlig å kjenne den store kontrasten fra den våte og kjølige Kvamskogen og de iskalde tunnelene nedover Tokagjelet. Jeg ble syklende en stund aleine , og jeg var ganske overasket at det var mulig etter folkehavet som jeg opplevde tidligere. Etter en stund blir vi en gjeng på 6-7 stykker. Vi forsøker å ligge på en rekke der vi veksler på å dra i front. Jeg merker at vi presser hverandre hardt og vi får opp tempo betydelig. Farten blir etterhvert så høyt at jeg tenker at jeg ikke kan fortsette på denne måten særlig lenge. Men før jeg bestemmer meg for å hoppe av, oppdager jeg at vi bare er tre stykker igjen. Resultatet av samarbeidet ble at vi klarte å dra i stykker den lille gruppen vi klarte å samle. Videre inn til Fyksesund er tempo igjen ganske labert, og ingen klarer å organisere noe.

Etter en stund merker jeg en gruppe som kommer bak i et bra tempo. Jeg klarer å henge meg på bak, og jeg kommer meg inn i rullen. Først nå ble det litt fart på sakene. I rullen var det en fyr som hadde tatt kommando, og som gav streng og tydelig beskjed om noen gjorde noe galt, og positive tilbakemelding om man gjorde noe bra. Det fungerte veldig bra, og jeg tror hele gruppen fikk bra med selvtillit. Det var i hvert fall veldig bra kommunikasjon innad i gruppen, og de fleste ble etterhvert skikkelig høylytt da vi tok igjen folk som ikke ville holde til høyre. Etterhvert plukket vi også opp en del andre syklister, og vi holdt et bra tempo hele veien inn til Kvandal, der en del av gruppen valgte å hoppe av. Jeg var litt overasket over at jeg fortsatt følte jeg meg veldig lett og fin i beina, så jeg bestemte meg for å fortsette uten å ta pausen.

I en bakke nedover mot Granvin holder vi bra fart. Det er ganske smalt, og jeg ser at vi ligger bak en bil. Før jeg rekker å tenke, ser jeg at bilen bremser ganske hardt på grunn av en bil som kommer i mot. Jeg ligger litt bak i feltet i venstre rekke, og jeg ser at alle får problemer med å bremse ned. De fleste forsøker å sykle mellom de to bilene der det knapt er plass. Jeg bremser alt jeg klarer, og jeg merker at jeg låser bakhjulet slik at det begynner å skli ut. Samtidig ser jeg at det blir full stopp for syklistene mellom bilene, og at jeg ikke kommer til å klare å stoppe i tide. Jeg klarer så vidt å slenge sykkelen ut til høyre på utsiden av bilen vi ligger bak. Det er en annen syklist der alt, og jeg klarer akkurat å presse meg forbi på utsiden mellom han og muren som skiller mellom veien stupet ned mot Hardangerfjorden. Jeg holder fortsatt ganske bra fart, og jeg smeller den høyre pedalen i muren. Det er rett før jeg velter over muren, men jeg klarer å klamre meg til sykkelen. Slik henger jeg over sykkelen i 5-6 meter mens pedalen skraper langs muren. Tipper det fortsatt er en lang gul stripe i muren der som pedalen traff. Situasjonen var skikkelig ubehagelig, og jeg fikk meg en solid støkk.

Videre inn mot Granvin er veiforholdene perfekt, og rullen holder et bra tempo hele veien inn til Skjervet. Oppover Skjervet går gruppen i oppløsning, og jeg føler ikke for å stresse og tar det ganske piano. Egentlig er Skjervet ganske grei å sykle, det er uansett langt mindre stressende enn å sitte i en rulle der man må være fokusert hele tiden. På toppen er vi en liten gjeng på 5-6 stk som holder oss samlet. Det går ganske sakte i de siste slakke bakkene etter Skjervet. Men i det vi passerer det høyeste punktet, og et snøkledd Lønahorgi kommer til syne, var det bare å peise på i de slakke nedoverbakkene.

I det vi nærmer oss Voss blir jeg forbikjørt av samme motorsyklist som fulgte oss ut fra Bergen, og jeg tenker at han sannsynligvis holder skjema for 5.30 gruppen som jeg var en del av da vi startet. I det jeg passerer målmatten stopper jeg pulsklokken. Den stopper på 5.30.01, ett sekund bak målsetningen. Offisiell netto slutt-tid ble 5.29.54. Egentlig helt tilfeldig, jeg hadde ikke noe skjema eller plan som jeg forsøkte å holde.

Fikk ikke tatt noen bilder under selve rittet, men her er et bilde fra målområdet

Garderober, premieutdeling og mat ved Voss idrettshall

Idylliske omgivelser ved vangsvatnet på Voss. Fint sted å slappe av etter en dusj og litt mat

Alt i alt er jeg bra fornøyd med rittet. Jeg har ikke følt meg i særlig bra form før årets ritt, og jeg hadde ikke trodd jeg skulle klare målsetningen på 5.30. Jeg tror forbedringspotensialet er stort. Tør jeg satse på under 5 timer neste år? Det virker langt fra uoppnåelig, men da må jeg muligens evakuerer fra Norge de ukene bjørkepollen-spredningen pågår. Jeg kan ikke ha 5 uker uten trening slik som i år. Uansett, Bergen-Voss er fantastisk artig, gleder meg alt til neste år!

The hay is in the barn (i hvert fall litt)

Da var siste treningsøkt gjennomført før det bærer avgårde mot Voss på Lørdag. Det ble en vanlig runde ned til gamlehaugen, og deretter litt sykling på kryss og tvers før jeg havnet på Fanafjellet. For å få litt følelse med bakker tok jeg turen opp til Fanafjellet tre ganger.

Traff mange syklister i bakken opp til Fanafjellet

Turen ble avsluttet med en tur inn til Haugsdalen. Da jeg kom ut igjen var klokken nærmere 22 ,så da var det på tide å avslutte. Totalt ble det ca 75 km

Siste rest av sol ved Haugsdalen 

Nakken har vært det stedet i kroppen som har vært mest vond på lengre turer i vår. Bestemte meg derfor å flytte styret så høyt som mulig før jeg la ut på turen. Det føltes uvant å sykle med den nye stillingen, men det hjalp veldig godt på nakkesmertene. Problemet nå er at smertene har forflyttet seg til korsrygg og til ræven. Kanskje fordi mye av støtten til vekten av overkroppen er forflyttet fra armene og ned til hoftene/baken. Lite smart å gjøre endringer i sittestillingen så kort tid før rittet.

"The hay is in the barn" er et kjent sitat fra løpetrener Hal Higdon, og betyr vel noe sånt som: nå er treningen over, og det er lite mer som kan gjøres før det braker løs. Ut fra treningsloggen i SportTracks kan jeg se at jeg har trent omtrent halvparten så mye som jeg gjorde i fjor. Noe som ikke lover spesielt bra. Men jeg tror formen er omtrent der den var for et år siden. Allikevel så skal det holde hardt om jeg skal komme til Voss på målsetningen på 5:30. Lite som kan gjøres nå, det får gå som det går...

Siste dagers panikktrening

Jeg har den siste uken forsøkt å få til minst en time sykling hver dag. Øktene har nok vært i korteste laget, fordi jeg rett og slett ikke har tid til å trene mer. Siden været har vært ganske kjipt, så har det meste av syklingen foregått innendørs på sykkelrullen med Giro d'Italia TVen via TV2 Sumo.

Men jeg kom meg allikevel ut på en liten tur inn til Haugsdalen. Syklet tilbake opp bakkene til Bontveit, og ned igjen bontveitsvegen. Fikk i den anledning mulighet til å finne ut hvordan det fungerer med kamera montert på sykkelen. Egentlig en lite begivenhetsrik video, men likevel artig å teste ut. Var ganske vått ute, så det meste av opptakene ble ikke bra.

Rundt Gullfjellet med regn og "motvind hele veien"

Med to uker til Bergen-Voss var det på tide med årets første runde rundt Gullfjellet. På vær-radaren til yr virket det som nedbøren havnet nord for Bergen, så jeg tok sjansen på opphold. Samtidig blåste det ganske bra ute, frisk bris i følge yr, noe som tydet på at det kom til å bli en ganske luftig runde.

Jeg hadde god medvind ned til Nesttun og videre til Arna. Men akkurat i det jeg rundet Garnes var det som å sykle rett i en vegg av vind, og bare noen få minutter senere åpnet slusene seg fra oven og i løpet av noen få sekunder var jeg gjennomvåt. Jeg vurderte en stund å sykle hjem igjen, men jeg tenkte at jeg fikk motvind uansett hvilken vei jeg tok, så det var like greit å fullføre runden. Kontrasten kunne ikke vært større. Fra å ha kost meg med å cruise igjennom grimesvingene i rundt 40 km/t, føltes det nå som det knapt gikk fremover samtidig som regnet pisket i ansiktet.

Bare to uker til jeg skal følge skiltet til Voss

Langs veien mot Trengereid

Syklet videre opp Trengereidsvingene og over Gullbotnen. På toppen var det så ufyselig at jeg vurderte å gjøre slik som de fleste andre elitesyklister gjør når de bli lei, å ringe til mamma og spørre om hun kunne komme å hente meg. Men jeg slo fra meg tanken og syklet videre ned bakkene mot Samnanger.

I det jeg skulle bremse ned for å ta inn på veien til Os, merket jeg at jeg nesten ikke hadde noe bremseeffekt, og det endte med at jeg trillet nesten hundre meter for langt før jeg fikk stoppet og snudd. Ble litt skremt av bremsene, og samtidig lettet over at jeg ikke hadde måttet nødbremse tidligere i en annen situasjon, det kunne endt ille.

Nå regnet det så voldsomt at jeg stoppet i et buss-skur for å vente til det roet seg. Fikk meg litt mat, og jeg fant en gammel avis som jeg brukte til å rengjøre hjulene som var full av sand og skitt, slik at jeg ikke risikerte å komme i en lignende situasjon med bremsene. Videre langs Samnangerfjorden fikk jeg igjen vinden og regnet rett i fleisen, og det var litt kjipt å sykle tungt og knapt forflytte seg fremover i 20 km/t.

Jeg visste at bollebutikken normalt har åpent til kl 14 på lørdager, men forrige helg holdt de åpent lengre pga mange syklister. Jeg hadde et lite håp om at de skulle ha åpent når jeg syklet forbi, og jeg brukte tanken på varm kaffe og skillingsboller som motivasjon til å komme meg videre. Men da jeg syklet forbi viste det seg å være stengt. Regnet begynte nå heldigvis å gi seg, og litt seinere kjørte jeg inne på et område med tørr asfalt! Så store lokale forskjeller kan det altså være. De siste 15-20 kilometrene gikk ganske greit etterhvert som jeg begynte å tørke litt opp.

Totalt ble det knappe 90 kalde km på 3 timer og 40 minutter inkludert pause. Turen ble en skikkelig kald fornøyelse, og jeg hadde knapt følelse i tærene da jeg kom hjem. Konklusjonen fra turen må bli at jeg må tenke godt igjennom bekledingen til Bergen-Voss dersom været blir lignende, og jeg må trolig gå til anskaffelse av mer sykkelbekledning.

Endelig ut på en sykkeltur

Med tre uker til Bergen-Voss og bare tre sykkelturer ute så langt, begynner det virkelig å bli knapt med tid til å finne sykkelformen. På grunn av bjørkepollen er det nøyaktig fem uker siden jeg sist hadde sykkelen ute. Men nå ser det endelig ut som det har begynt å roe seg. Med regnskyll i natt og overskyet men ganske pent vær om morgenen, tok jeg sjansen på å komme meg på ut. Syklet innover Hegglandsalen til Hisdalen, der veien kommer ned fra gullbotnen. Traff vanvittig med syklister som var på vei utover, tydelig at det er mange som tar runden rundt Gullfjellet som trening. Traff også på en stakkar som lå på asfalten og ventet på ambulanse etter en velt i en sving.

På vei tilbake ble det en stopp på "Bollebutikken". Hadde til da syklet ca 60 km, og begynte å føle meg litt tom. Da jeg stoppet var det 30 minutter etter offisiell stengetid, men heldigvis holdt de fortsatt åpent for å servere nystekte skillingsboller til slitne syklister.

Bollebutikken i Hegglandsdalen er obligatorisk stoppested for syklister

Fint å slappe av med kald cola og varm nystekt skillingsbolle. For så avslutte med en oppkvikkende sigg selvfølgelig (not)

Følte meg straks freshere da jeg la i vei, og jeg bestemte meg for å ta noen ekstra bonus-kilometer. Syklet videre ut til Strøno før jeg syklet tilbake til Ulven. Derfra syklet jeg over langedalen og hjem. Har aldri syklet over langedalen før, hadde regnet med at det var for bratt å sykle over der, men det gikk fint. Totalt ble det 90 km på 3 timer og 40 minutter inkludert to pauser. Ny dag i morgen, og om været holder blir det enda flere kilometer da.

Løpetur i Aberdeen tidlig søndag morgen

Etter noen dagers opphold i Aberdeen i forbindelse med jobben, følte jeg at det var på tide med litt mosjon. Utskeielsene på lørdagskvelden var relativt forsiktige, så formen var såpass bra at jeg var klar for en løpetur tidlig søndag morgen. Jeg hadde en time til rådighet før jeg måtte komme meg tilbake til hotellet for å dusje, sjekke ut og få meg en solid engelsk frokost. Deretter var det bare tid og vei for å komme seg til flyplassen.

Etter å ha ligget og hørt regnet tromme utenfor vinduet om natten, var det heldigvis opplett da jeg våknet. Jeg fikk på meg løpeklærene og 10 minutter etter jeg sto opp var jeg på vei ut. På Google maps hadde jeg sett meg ut turen på strandpromenaden langs Aberdeen Beach. Jeg hadde en vag fornemmelse av hvilken retning jeg skulle ta for å komme ned dit.

Rolig i hovedgaten Union Street tidlig på søndag morgen

I min iver etter å komme meg ut, klarte jeg å glemme kartet på rommet, så jeg forsøkte så godt jeg kunne å følge med på gatenavnene, slik at jeg kunne følge samme vei tilbake til hotellet.

Aberdeen er kjent som Granitt-byen, siden nesten alle bygningene er bygget av den samme lyse granitten som ble tatt ut fra et stenbrudd i nærheten. Gatene er fin å løpe i og for det meste av brostein og asfalt. Litt utfordrende ble det å krysse alle de små veikryssene når jeg løp inne i sentrum. Det var fort gjort å glemme at bilene kjører på andre siden av veien, og jeg måtte hele tiden trippelsjekke i begge retninger før jeg løp over. Heldigvis var det lite trafikk på det tidspunktet jeg var ute.

Sørover langs promenaden mot innseilingsleden til Aberdeen

Retning nordover langs promenaden der jeg løp

Jeg hadde tenkt å løpe en annen vei tilbake til hotellet, men uten kartet tok jeg ikke sjansen. Tiden var blitt litt knapp, så om jeg hadde løpt meg vill i gatene hadde jeg risikert å ikke rekke flyet.

Været kunne vel kalles typisk bergensvær, med lett yr og grått, lavt skydekke. Men det var allikevel ganske forfriskende å løpe langs promenaden og høre på det konstante bruset fra bølgene, samtidig som det blåste salt og frisk sjøluft inn fra nordsjøen. I disse tider var det et herlig etterlengtet avbrekk fra pollenhelvetet.

Tydelig at Aberdeen er en stor oljeby. Hele sjølinjen var full av supplyskip som ventet på å komme i land

På vei tilbake samme vei som jeg kom fra

Traff ikke så mange andre løpere på turen, men de fleste hilset og sa noe som jeg ikke helt fikk med meg. Trolig var det noe med Doric dialekt, som er en skottsk aksent som er utbredt i Aberdeen. "Fit like?" er vist en vanlig måte å hilse folk, og betyr noe sånt som "How are you doing?"

På vei tilbake til hotellet. De fleste skotske byer har et Mercat Cross , som var et sted der handelsmenn kunne møtes. Her i enden av Union Street.

Totalt ble det ca en times tur, og jeg vil tro at lengden ble omtrent en mil. Kjekt å kunne utforske byen med joggeskoene på. Allikevel var det godt å komme tilbake til et solfylt Bergen med 23 grader, får bare inderlig håpe bjørkepollen har tenkt å roe seg nå...

Pollenpåske med minimalt med sykling

De siste dagene før påskeferien lå alt til rette for en perfekt ferie. Snøen var forlengst smeltet, solen skinte og himmelen var blå. Jeg hadde planlagt å sykle så mye jeg klarte i hele ferien. Men plutselig en morgen våknet jeg til neseblod, sår hals, tett nese og kløe i øynene.

Jeg har siden jeg var liten vært plaget med gresspollen-allergi, men de siste tre årene har det vært bjørkepollen som har vært mest plagsom. Og denne våren så har det vært verre enn jeg noensinne har opplevd tidligere. Så dermed ble jeg for det meste værende inne i påsken, og alt håp om å få trent litt på sykkel ute i finværet gikk fløyten. Heldigvis klarte jeg å komme meg vekk fra pollen med to fjellturer, og det gjorde godt.

Med bare en drøy måned igjen til Bergen-Voss, så har hele oppkjøringen i år vært en liten katastrofe. Jeg har ikke fått trent slik jeg hadde tenkt i det hele tatt. Jeg ser på treningsloggen i Sportstracks at jeg hadde brukt langt mer tid på sykkelen på dette tidspunktet i fjor enn nå. Men med gjennomføringen av halvmaraton for noen uker siden, så er nok grunnformen min bedre nå. Forhåpentligvis kan jeg komme meg ut på litt lengre turen om to til tre uker når pollenspredningen begynner å minke igjen. Da blir det nok en kort men intensiv treningsperiode. 

Lite snø i påsken, men påskeliljene var hvert fall på plass

Den som kan lage pollenfrie bjørketrær skal jeg lett nominere til Nobels fredspris

No livnar det i lundar. Godt å se at det begynner å bli grønt rundt omkring.

Skitur til Horndalsnuten (1461m)

Da var skisesongen definitivt over for denne gang. Siden det ikke ble en skitur i går, bestemte jeg meg for å reise litt lenger for å komme til snøen og for å komme meg på en bra topptur. Valget ble Horndalsnuten som jeg har sett opp på de siste gangene jeg har vært på Voss, og tenkt at jeg måtte klare å komme meg opp der en gang. Etter å ha googlet litt rundt, fant jeg ut at jeg kunne kjøre til Øvre Fenne som ligger på rundt 500 meter og gå på ski de rundt 8-9 kilometerene til toppen. På ut.no sin kart-tjeneste fant jeg frem til området jeg skulle gå i, og jeg printet ut dette som et turkart. Resultatet ble overaskende bra.

Horndalsnuten sees bra fra Voss sentrum

Toppen tar seg bra ut fra Vossavangen

Ved start på Fennestølane

Jeg hadde en noenlunde grei oppfatning av hvilken retning jeg skulle ta da jeg la i vei. Men da jeg kom til Fennestølene gikk skisporene i alle mulige retninger. Jeg forsøkte å gå etter en familie som var tungt lastet med store ryggsekker, jeg tenkte at de kanskje hadde tenkt seg samme sted som meg. På kartet var det to veier til toppen, en på nordvest-siden av Byrsetteggi, og en på sørøst. Familien gikk på sørøst-siden, så jeg gikk samme vei. Men ikke før de var kommet litt opp i fjellsiden, så satt de seg ned og gjorde seg klar for full påske-camp i solen. Jeg fortsatte videre i en omtrentlig retning ut fra kartet. Plutselig var det ikke flere skispor, og snøen var blitt skikkelig tung og våt på solsiden av fjellet. Her gikk det sakte og trått. Enkelte steder var det så lite snø at jeg  måtte gå over lyng og brake for å komme meg videre, noe som resulterte i masse rask og dritt i klisteret. Etter en stund kom endelig dagens mål til syne, og jeg ble litt usikker på om jeg i hele tatt kom til rekke frem slik snøforholdene var.

Dagens turmål kom til syne da jeg rundet sørsiden av Byrsetteggi.

Løypen gikk inn i dette skaret før den gikk bratt oppover mot toppen til høyre i bildet

Toppen ligger oppe til venstre, jeg fulgte samme vei som skiløperene på bildet

Kom opp denne veien. Var ganske bratt det siste stykket mot toppen. Lønahorgi kan såvidt skimtes i disen øverst i bildet.

Rundt 150 meter igjen til toppen her

Etterhvert som jeg kom meg opp i høyden ble snøforholdene bedre, og tempoet kom seg en del. I det jeg nærmet meg toppen var vinden gått fra å være lett, til å bli ganske intens. Jeg hadde ikke mye klær med meg, så det ble en kort rast på toppen.

Bilde tatt fra toppen retning nordøst langs Raundalsryggen.

Dessverre var det mye dis denne dagen, så jeg fikk knapt tatt et eneste brukbart bilde fra toppen. Sikten var så dårlig da jeg var ved varden, at jeg så vidt kunne se ned til Voss sentrum. Det var jo ganske kjedelig, for utsikten herfra skal vistnok være fantastisk. Jeg får se om jeg får avlagt toppen et besøk en annen gang, da forhåpentligvis med bedre sikt.

Det var artig å kjøre ned igjen i den fine snøen fra toppen. Det gikk ganske kjapt å komme seg ned igjen. Jeg valgte å gå den andre veien rundt Byrsetteggi på veien tilbake. Dette var nok den vanlige veien, siden det her var oppgåtte skispor. Totalt ble det rundt 1300 meter akkumulert stigning på 16.5 km. Totalt brukte jeg ca 4 timer og 15 minutter, med ca 3 timer opp, 15 minutter på toppen og en time ned.

Og med det var skisesongen over for denne gang. Nå gjenstår det bare å få rengjort skiene og få satt de vekk til neste vinter.





Vis Skitur til Horndalsnuten i et større kart

Tur til Søre Gullfjellstoppen (aka Sydpolen) (962m)

De siste dagene har jeg merket at bjørkepollen-sesongen er i gang for fullt. Til tross for en påfølgende solid allergi-forkjølelse, så måtte jeg allikevel komme meg ut på en påsketur i finværet. Jeg hadde lyst på en siste skitur for vinteren, og ut fra en artikkel jeg leste på bt.no så forstod jeg det slik at det var nok med snø for en skitur ved gullfjellet, og et etterlengtet avbrekk langt vekke fra den plagsomme bjørkepollen.

Jeg kjørte inn til Osevann og etterhvert som jeg nærmet meg kunne jeg med økende bekymring konstatere at jeg knapt kunne se en eneste snøflekk. Ved parkeringsplassen kunne jeg ikke se noen andre med ski, men derimot mange folk i shorts og joggesko. Det virket som jeg var for optimistisk når det gjaldt skituren, så skiene og skiskoene ble lagt igjen i bilen mens jeg la i vei opp mot redningshytten i joggesko.

Lite snø fra parkeringsplassen og opp til redningshytten

Fra redningshytten og videre oppover var det bra med snø, dagens mål "Sydpolen" i midten av bildet

Fra parkeringsplassen opp mot redningshytten var det bart nesten hele veien. Men ved redningshytten var det en god del med snø, og her var det flere som gikk på ski. Det virket som det var mest snø på denne "mellomhøyden". I lavlandet var snøen smeltet, mens i høyden har den trolig blåst bort tidligere.

På fjellryggene var det for det meste bart, mens nede i søkk og daler var det snø. Det gikk greit å finne en sti mot toppen som for det meste gikk på fjell og barmark. Men det var også mulig å finne en linje med snø der man kunne ha gått på ski hele veien til toppen. For det meste var snøen hard og fast, men enkelte steder der snøen hadde slush-konsistens var det lett å tråkke igjennom.

Skiløpere på vei opp korketrekkeren

To personer på vei ned fra toppen, samme sted som jeg gikk opp.

Ikke langt igjen til toppvarden

Samnangerfjorden og Svenningen mot Sørøst

Utsikt over Haugsdalen med Søtefjellet, Toro og Hausdalshorga

Ved toppvarden

Brukte ca 1 time og 50 minutt opp, og det var fint og varmt når man fant ly fra vinden på toppen. Ble sittende der ca en time. Var ganske disig, så utsikten var ikke så mye å skryte av denne gangen.

Mange hadde tatt turen til redningshytten for å oppleve snø og  påskesteming

Vis Tur til søndre gullfjellstoppen (sydpolen) i et større kart