Jeg var på plass ved Grieghallen 20 minutter før start. Der var det den vanlige smånervøse stemningen. Jeg observerte en som febrilsk leitet etter sekretariatet pga glemt startnummer. Noen andre skulle klargjøre sykkelen i siste liten, og pumpet så mye luft i dekket at det eksploderte med et smell så det ljomet i hele startområdet.
Etter å ha stilt opp i slusen noen minutter, la vi avgårde. Det gikk rolig og forsiktig nedover mot Nesttun, men jeg merket meg en ganske merkelig oppførsel på enkelte i gruppen. Samtidig som vi forsøkte å få i gang en rulle, var det noen som la seg i hver sin rekke for å forsøkte å snakke sammen. Det fungerte dårlig når rekkene går i hver sin retning. Men det var ikke nok for å stoppe de, de forsøkte hele tiden å nå tilbake til hverandre. Rullen fungerte relativt dårlig.
På Nesttun hørte jeg lyden av et dekk som punkterte, etterfulgt av et "Nei! Faen!", og så forsvant fyren foran meg ut. Det datt litt folk av i den lille bakken på vei fra Nesttun og opp til Midttun, og det virket som gruppen nå ble passe stor til å få rullen til å gå greit. Allikevel var tempoet ganske forsiktig innover mot Arna. Utover mot Garnes begynte det også å regne, og jeg merket at det ble litt mer forsiktig og reservert stemning i gruppen. Selv fikk jeg vannspruten fra bakdekket til personen foran rett i fleisen, og det ble etterhvert ganske utfordrende å se igjennom brillene.
Rett før vi syklet inn i Trengereidsbakkene nådde vi igjen puljen foran, og når jeg ser meg tilbake litt lengre opp i svingene, så ser jeg at gruppen bak oss har tatt oss igjen. I det vi sykler videre er alt bare kaos, alle puljene blander seg sammen. I bakkene opp mot Gullbotnen kan jeg se en svær dampsky stige opp fra de våte syklistene som nå fyller hele bakken så langt øye kan se.
Videre over Gullbotnen og innover mot Samnanger er det ingen organisering og tempoet er ganske lavt. Det holder seg slik videre oppover mot Kvamskogen. På Kvamskogen stopper jeg for å få fylt på igjen den ene flasken. Tar ikke mer enn knapt ett minutt. Jeg sykler videre aleine, og tar det ganske forsiktig nedover Tokagjelet. Etter fjorårets hasardiøse nedkjøring føltes det godt å ha litt mer kontroll denne gangen.
Nede i Norheimsund er det solfylt og varmt, og det var herlig å kjenne den store kontrasten fra den våte og kjølige Kvamskogen og de iskalde tunnelene nedover Tokagjelet. Jeg ble syklende en stund aleine , og jeg var ganske overasket at det var mulig etter folkehavet som jeg opplevde tidligere. Etter en stund blir vi en gjeng på 6-7 stykker. Vi forsøker å ligge på en rekke der vi veksler på å dra i front. Jeg merker at vi presser hverandre hardt og vi får opp tempo betydelig. Farten blir etterhvert så høyt at jeg tenker at jeg ikke kan fortsette på denne måten særlig lenge. Men før jeg bestemmer meg for å hoppe av, oppdager jeg at vi bare er tre stykker igjen. Resultatet av samarbeidet ble at vi klarte å dra i stykker den lille gruppen vi klarte å samle. Videre inn til Fyksesund er tempo igjen ganske labert, og ingen klarer å organisere noe.
Etter en stund merker jeg en gruppe som kommer bak i et bra tempo. Jeg klarer å henge meg på bak, og jeg kommer meg inn i rullen. Først nå ble det litt fart på sakene. I rullen var det en fyr som hadde tatt kommando, og som gav streng og tydelig beskjed om noen gjorde noe galt, og positive tilbakemelding om man gjorde noe bra. Det fungerte veldig bra, og jeg tror hele gruppen fikk bra med selvtillit. Det var i hvert fall veldig bra kommunikasjon innad i gruppen, og de fleste ble etterhvert skikkelig høylytt da vi tok igjen folk som ikke ville holde til høyre. Etterhvert plukket vi også opp en del andre syklister, og vi holdt et bra tempo hele veien inn til Kvandal, der en del av gruppen valgte å hoppe av. Jeg var litt overasket over at jeg fortsatt følte jeg meg veldig lett og fin i beina, så jeg bestemte meg for å fortsette uten å ta pausen.
I en bakke nedover mot Granvin holder vi bra fart. Det er ganske smalt, og jeg ser at vi ligger bak en bil. Før jeg rekker å tenke, ser jeg at bilen bremser ganske hardt på grunn av en bil som kommer i mot. Jeg ligger litt bak i feltet i venstre rekke, og jeg ser at alle får problemer med å bremse ned. De fleste forsøker å sykle mellom de to bilene der det knapt er plass. Jeg bremser alt jeg klarer, og jeg merker at jeg låser bakhjulet slik at det begynner å skli ut. Samtidig ser jeg at det blir full stopp for syklistene mellom bilene, og at jeg ikke kommer til å klare å stoppe i tide. Jeg klarer så vidt å slenge sykkelen ut til høyre på utsiden av bilen vi ligger bak. Det er en annen syklist der alt, og jeg klarer akkurat å presse meg forbi på utsiden mellom han og muren som skiller mellom veien stupet ned mot Hardangerfjorden. Jeg holder fortsatt ganske bra fart, og jeg smeller den høyre pedalen i muren. Det er rett før jeg velter over muren, men jeg klarer å klamre meg til sykkelen. Slik henger jeg over sykkelen i 5-6 meter mens pedalen skraper langs muren. Tipper det fortsatt er en lang gul stripe i muren der som pedalen traff. Situasjonen var skikkelig ubehagelig, og jeg fikk meg en solid støkk.
Videre inn mot Granvin er veiforholdene perfekt, og rullen holder et bra tempo hele veien inn til Skjervet. Oppover Skjervet går gruppen i oppløsning, og jeg føler ikke for å stresse og tar det ganske piano. Egentlig er Skjervet ganske grei å sykle, det er uansett langt mindre stressende enn å sitte i en rulle der man må være fokusert hele tiden. På toppen er vi en liten gjeng på 5-6 stk som holder oss samlet. Det går ganske sakte i de siste slakke bakkene etter Skjervet. Men i det vi passerer det høyeste punktet, og et snøkledd Lønahorgi kommer til syne, var det bare å peise på i de slakke nedoverbakkene.
I det vi nærmer oss Voss blir jeg forbikjørt av samme motorsyklist som fulgte oss ut fra Bergen, og jeg tenker at han sannsynligvis holder skjema for 5.30 gruppen som jeg var en del av da vi startet. I det jeg passerer målmatten stopper jeg pulsklokken. Den stopper på 5.30.01, ett sekund bak målsetningen. Offisiell netto slutt-tid ble 5.29.54. Egentlig helt tilfeldig, jeg hadde ikke noe skjema eller plan som jeg forsøkte å holde.
Fikk ikke tatt noen bilder under selve rittet, men her er et bilde fra målområdet
Garderober, premieutdeling og mat ved Voss idrettshall
Idylliske omgivelser ved vangsvatnet på Voss. Fint sted å slappe av etter en dusj og litt mat
Alt i alt er jeg bra fornøyd med rittet. Jeg har ikke følt meg i særlig bra form før årets ritt, og jeg hadde ikke trodd jeg skulle klare målsetningen på 5.30. Jeg tror forbedringspotensialet er stort. Tør jeg satse på under 5 timer neste år? Det virker langt fra uoppnåelig, men da må jeg muligens evakuerer fra Norge de ukene bjørkepollen-spredningen pågår. Jeg kan ikke ha 5 uker uten trening slik som i år. Uansett, Bergen-Voss er fantastisk artig, gleder meg alt til neste år!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar