Sommerkarusell og sommersolverv

Mandag: Under oppvarming følte jeg meg blytung i beina og angret litt på at jeg meldte meg på. Bestemte meg derfor å stille litt bak i feltet og ta det litt forsiktig. Men det er rart hvordan tankene forandrer seg når startskuddet går. Jeg løp meg oppover i feltet inne på stadion. Jeg hadde fått med meg at det var ny løpetrasè, men hadde ingen anelse hvor den gikk. Jeg fulgte bare etter de andre, og så hvor det bar hen.

Følte meg overraskende pigg da jeg passerte kjeglen som markerte 2 km på 8 minutt. Her oppdaget jeg at den nye trasèen var mer kupert enn den forrige, og det begynte plutselig å gå mer trått. På den siste kilometeren var jeg fryktelig tung. Pulsklokken viste at tempo var nede i 5 minutt per kilometer.

I den siste lille kneiken opp mot målgang tok jeg ut det siste jeg hadde, og med noe som lignet en mellomting av en skiløper som slenger foten over målstreken og et fotballspark i løse luften, så fikk jeg slengt høyrefoten og den nyregistrerte EMIT-brikken over målstreken. Sparte kanskje et helt tiendedels sekund på den middelmådige tiden. Må helt sikkert ha sett latterlig idiotisk ut. Men kanskje det var det som skulle til for å komme under 22 minutt, kom i mål på 21.59, 30 sekunder bak pers. Blir spennende å se hvor mye det er mulig å forbedre seg på to uker, og om jeg kan komme meg under 20 minutter i løpet av sommeren.

Tirsdag: Fin tur til raudlibøen og tilbake. Totalt 15 rolige kilometer, 8 på asfalt og 7 på traktorvei og sti. Langs veien var traktorene i gang med slåtten, og jeg kom i skikkelig sommerstemning av lukten av nyklippet gress. Ble sent før jeg kom meg ut i dag også, men hva gjør vel det når det er årets lyseste dag og det er perfekt løpevær med solskinn og lun temperatur. Var første gang jeg løp denne veien, og denne går nok inn i listen over faste trasèer.

Lite som minner mer om sommer enn lukten av nyklippet gress

På vei mot Raudlibøen

Raudlibøen

Utforsking av stier i nærområdet

Jeg har en stund ønsket å finne flere stier og veier jeg kan løpe på. Jeg har oppdaget at både ut.no og finn.no har bra kart-tjenester der man kan zoome ganske detaljert inn på turkart, slik at man kan finne frem til nye stier og veier.

Jeg så meg ut turen fra Gåssand og opp til Midtsæterfjellet som en fin tur å forsøke seg på. Jeg la i vei inn mot Gåssand og kraftstasjonen før jeg tok opp rørgaten til demningene som ligger ved Krokavatnet. Jeg var her tidligere i vår, og la merke til stien som gikk innover vannet. Jeg begynte å ta meg innover stien, men jeg oppdaget raskt at den var nesten helt gjengrodd med braker. Siden jeg løp i kort løpeshorts ble jeg etterhvert ganske oppskrapet på beina. Det var også spindelvev omtrent hver meter, og det meste av stien gikk igjennom myrer, så jeg fant raskt ut at dette ikke var spesielt artig, jeg bestemte meg derfor for å snu.

Ved den innerste av to demninger ved Krokavatnet

Jeg løp ned igjen til Gåssand, men følte ikke for å løpe hjem igjen. Jeg fortsatte derfor opp veien mot Møsnuken. Her var det langt greiere å løpe, selv om jeg måtte gå de bratteste partiene. Traff på en fyr som kunne forklare hvor jeg skulle ta veien for å komme over til Midtsæter og Samnangerfjorden, kanskje jeg får forsøke disse stiene en annen gang. Lokalkunnskap er nok en bedre kilde til informasjon enn å sitte foran pcen og utforske kart.

Ved stien på vei oppover mot Møsnuken

Dagens opprinnelige mål Midtsæterfjellet bak til høyre

Kom meg litt opp i fjellsiden før jeg bestemte meg for å ta en pause for litt mat og drikke, før jeg gikk ned igjen til Gåssand. Her forsøkte jeg meg på en sti hjem igjen som går langs Gåssandsvatnet. Stien var fin men  full av brennenesler. De alt oppskrapte beina fikk seg enda mer juling.

Konklusjonen av dagens utforsking var at ikke noen av stedene egnet seg til løping. En annen lekse å ta med seg er at det ikke er lurt å ta seg igjennom skogen i løpeshorts. Lenge siden det har klødd og stikket slik på beina. Jeg plukket av minst 30 flått da jeg kom hjem. Fra nå av blir nok slike turer i lange bukser. Totalt ble det ca 20 km, uten at jeg fikk spesielt stort treningsutbytte. Kart i Google maps

Kveldsløping og måneformørkelse

Kom litt seint hjem fra jobben, og med en påfølgende slappings på sofaen noen timer etterpå, ble det ikke til at jeg kom meg ut før rundt kl 20.30. Hadde nesten helt glemt hvor fantastisk fint det er å løpe ute om sommerkvelden. Med den lunkne solen som skinte rett over horisonten, lukten av nyklippet gress, og litt fu manchu på ipoden, så er det veldig lenge siden jeg har nytt en løpetur slik. Ble rundt 15 rolige kilometer på ca 1 time og 20 minutt. Da klokken nærmet seg 22 var det på tide å gi seg, men jeg har sjeldent hatt så lite lyst til å stoppe.

Ble etterpå sittende oppe for å få sett og kanskje tatt et bilde av måneformørkelsen. Resultatet ble heller mislykket. Månen kom frem da det bare var ca 10 minutter igjen av den delvise formørkelsen:

Siste lille rest av månedsformørkelsen

Pinse, sol og løping

Etter ha hatt fokus på sykling de siste to månedene, var det godt å ha en helg der jeg endelig kunne få på meg joggeskoene igjen.

Lørdag: Løpetur på sti rundt vindalsvatnet og tilbake. Fint å komme seg vekk fra asfalt og kjenne lukten av skog og myr. Løp for det meste på fin sti, men enkelte steder var det veldig vått. Begynner å få sansen for å løpe på kuperte stier, må forsøke å finne flere og bedre steder jeg kan løpe i sommer. Totalt ble det 13 km, og årets fire første flått-bitt.

På stien rundt vindalen

Søndag: Løpetur på kjente veier. Ble ca 15 rolige kilometer på jernbanetraseen langs Kalandsvannet. Følte meg blytung i beina, åpenbart at jeg har løpt lite i det siste. Fint og varmt vær, og det var herlig å kunne løpe i shorts og t-skjorte.

Mandag: Styrketrening. Merker at det er lenge siden sist. Har de siste dagene blitt veldig sliten i ryggen av å løpe. Forsøkte meg på trening av kjernemuskulaturen. Var ikke særlig vellykket. Må finne noen bedre øvelser.

Sightseeing i Hamar med joggesko

Er i Hamar i forbindelse med jobben. Jeg pakket med meg joggesko og shorts i håp om at jeg skulle få tid til en liten løpetur. Ut på ettermiddagen kom det et vanvittig tordenvær, så jeg slo først fra meg tanken. Men så i 18-tiden fikk jeg plutselig 50 minutter til rådighet før middag, og samtidig tittet solen plutselig frem fra skyene. Jeg løp opp på hotellrommet, fikk på meg løpeklærene, og la i vei. Jeg regnet meg frem til at jeg kunne løpe i 22,5 minutter før jeg måtte snu. Om jeg brukte like lang tid tilbake, så hadde jeg akkurat 5 minutter på å få gjort meg klar til middag.

Dette ble bare den andre løpeturen på en måned, og for første gang i år fikk jeg kjenne hvor godt det var å bare løpe i shorts og singlet. Været var varmt og og klamt etter tordenværet, perfekt for en løpetur. Jeg la avgårde uten å helt vite hvor jeg skulle ta veien. Løp først ned til vikingskipet, som jeg tok en runde rundt.

Nostalgi fra 94 

Deretter forsøkte jeg å finne en sti som gikk langs Mjøsa. Jeg visste ikke helt hvor jeg løp, så plutselig havnet jeg inne på et gammelt industriområde, uten noen åpenbare veier videre.

Til slutt kom jeg til en fin vei, problemet var at den lå på andre siden av et gjerde, den eneste måten jeg kunne komme meg videre, uten å måtte snu og løpe tilbake, var å hoppe over.

Skibladner var på plass, Domkirkeruinene på odden midt i bildet

Etter 22 minutter var jeg nesten kommet ut til museet av Domkirkeruinene. Siden jeg var like i nærheten bestemte jeg meg for å løpe helt ut for å få sett disse, det gikk plutselig 4 minutter til. Jeg hadde nå brukt mer tid enn jeg egentlig hadde, så jeg måtte finne en kjappere rute tilbake til hotellet

Jeg begynte å løpe tilbake den samme veien som jeg kom fra. Fikk opp et greit tempo, selv om jeg følte jeg var tung i beina. Da jeg nærmet meg togstasjonen, tok jeg av inn mot sentrum. Jeg fikk plutselig øye på Scandic-skiltet på toppen av hotellet på lang avstand, og jeg bestemte meg for å ta siktepunkt på dette. Jeg forsøkte å  løpe i rett linje mot skiltet. Det viste seg å være en dårlig ide, jeg havet midt inne i et boligområde, og jeg måtte løpe mye sidelengs i forhold til den retningen jeg skulle ta. Jeg vurderte sterkt å ta en snarevei igjennom noen hager, men jeg fant til slutt en sliten sti igjennom noen busker, og plutselig sto jeg på parkeringsplassen utenfor hotellet. Jeg hadde nå bare 5 minutter til jeg skulle møte de andre. 

Det ble en ufattelig kald og forfriskende kort dusj før jeg kom meg avgårde for middag. Der jeg ble sittende omtrent like gjennomsvett og rødsprengt i trynet som om jeg ikke hadde dusjet. Totalt ble det ca 9,5 kilometer på 45 minutter. Overraskende kjapt for meg å være med så lite løpetrening. Uansett, flott å få sett seg litt rundt på Hamar.

Bergen-Voss 2011

De siste 10 dagene før årets Bergen-Voss har min trang for å besøke yr.no for siste nytt om værforholdene vært så stor, at det sannsynligvis faller under en eller annen psykiatrisk diagnose. Jeg har lært meg tidspunktene for oppdateringer, og nærmest vært inne på minuttet for å se om det er noen forandring siden sist. Jeg har sjekket detalj-varselet både for Bergen, Kvamskogen, Kvandal og Voss, og forsøkt å se for meg hvor jeg er på timen, og hvordan været vil være når jeg er der. Det er viktig å vite temperatur, om det blir nedbør eller opplett, og om det blir medvind eller motvind, slik at man kan finne den riktige kleskombinasjonen.

Jeg var på plass ved Grieghallen 20 minutter før start. Der var det den vanlige smånervøse stemningen. Jeg observerte en som febrilsk leitet etter sekretariatet pga glemt startnummer. Noen andre skulle klargjøre sykkelen i siste liten, og pumpet så mye luft i dekket at det eksploderte med et smell så det ljomet i hele startområdet.

Etter å ha stilt opp i slusen noen minutter, la vi avgårde. Det gikk rolig og forsiktig nedover mot Nesttun, men jeg merket meg en ganske merkelig oppførsel på enkelte i gruppen. Samtidig som vi forsøkte å få i gang en rulle, var det noen som la seg i hver sin rekke for å forsøkte å snakke sammen. Det fungerte dårlig når rekkene går i hver sin retning. Men det var ikke nok for å stoppe de, de forsøkte hele tiden å nå tilbake til hverandre. Rullen fungerte relativt dårlig.

På Nesttun hørte jeg lyden av et dekk som punkterte, etterfulgt av et "Nei! Faen!", og så forsvant fyren foran meg ut. Det datt litt folk av i den lille bakken på vei fra Nesttun og opp til Midttun, og det virket som gruppen nå ble passe stor til å få rullen til å gå greit. Allikevel var tempoet ganske forsiktig innover mot Arna. Utover mot Garnes begynte det også å regne, og jeg merket at det ble litt mer forsiktig og reservert stemning i gruppen. Selv fikk jeg vannspruten fra bakdekket til personen foran rett i fleisen, og det ble etterhvert ganske utfordrende å se igjennom brillene.

Rett før vi syklet inn i Trengereidsbakkene nådde vi igjen puljen foran, og når jeg ser meg tilbake litt lengre opp i svingene, så ser jeg at gruppen bak oss har tatt oss igjen. I det vi sykler videre er alt bare kaos, alle puljene blander seg sammen. I bakkene opp mot Gullbotnen kan jeg se en svær dampsky stige opp fra de våte syklistene som nå fyller hele bakken så langt øye kan se.

Videre over Gullbotnen og innover mot Samnanger er det ingen organisering og tempoet er ganske lavt. Det holder seg slik videre oppover mot Kvamskogen. På Kvamskogen stopper jeg for å få fylt på igjen den ene flasken. Tar ikke mer enn knapt ett minutt. Jeg sykler videre aleine, og tar det ganske forsiktig nedover Tokagjelet. Etter fjorårets hasardiøse nedkjøring føltes det godt å ha litt mer kontroll denne gangen.

Nede i Norheimsund er det solfylt og varmt, og det var herlig å kjenne den store kontrasten fra den våte og kjølige Kvamskogen og de iskalde tunnelene nedover Tokagjelet. Jeg ble syklende en stund aleine , og jeg var ganske overasket at det var mulig etter folkehavet som jeg opplevde tidligere. Etter en stund blir vi en gjeng på 6-7 stykker. Vi forsøker å ligge på en rekke der vi veksler på å dra i front. Jeg merker at vi presser hverandre hardt og vi får opp tempo betydelig. Farten blir etterhvert så høyt at jeg tenker at jeg ikke kan fortsette på denne måten særlig lenge. Men før jeg bestemmer meg for å hoppe av, oppdager jeg at vi bare er tre stykker igjen. Resultatet av samarbeidet ble at vi klarte å dra i stykker den lille gruppen vi klarte å samle. Videre inn til Fyksesund er tempo igjen ganske labert, og ingen klarer å organisere noe.

Etter en stund merker jeg en gruppe som kommer bak i et bra tempo. Jeg klarer å henge meg på bak, og jeg kommer meg inn i rullen. Først nå ble det litt fart på sakene. I rullen var det en fyr som hadde tatt kommando, og som gav streng og tydelig beskjed om noen gjorde noe galt, og positive tilbakemelding om man gjorde noe bra. Det fungerte veldig bra, og jeg tror hele gruppen fikk bra med selvtillit. Det var i hvert fall veldig bra kommunikasjon innad i gruppen, og de fleste ble etterhvert skikkelig høylytt da vi tok igjen folk som ikke ville holde til høyre. Etterhvert plukket vi også opp en del andre syklister, og vi holdt et bra tempo hele veien inn til Kvandal, der en del av gruppen valgte å hoppe av. Jeg var litt overasket over at jeg fortsatt følte jeg meg veldig lett og fin i beina, så jeg bestemte meg for å fortsette uten å ta pausen.

I en bakke nedover mot Granvin holder vi bra fart. Det er ganske smalt, og jeg ser at vi ligger bak en bil. Før jeg rekker å tenke, ser jeg at bilen bremser ganske hardt på grunn av en bil som kommer i mot. Jeg ligger litt bak i feltet i venstre rekke, og jeg ser at alle får problemer med å bremse ned. De fleste forsøker å sykle mellom de to bilene der det knapt er plass. Jeg bremser alt jeg klarer, og jeg merker at jeg låser bakhjulet slik at det begynner å skli ut. Samtidig ser jeg at det blir full stopp for syklistene mellom bilene, og at jeg ikke kommer til å klare å stoppe i tide. Jeg klarer så vidt å slenge sykkelen ut til høyre på utsiden av bilen vi ligger bak. Det er en annen syklist der alt, og jeg klarer akkurat å presse meg forbi på utsiden mellom han og muren som skiller mellom veien stupet ned mot Hardangerfjorden. Jeg holder fortsatt ganske bra fart, og jeg smeller den høyre pedalen i muren. Det er rett før jeg velter over muren, men jeg klarer å klamre meg til sykkelen. Slik henger jeg over sykkelen i 5-6 meter mens pedalen skraper langs muren. Tipper det fortsatt er en lang gul stripe i muren der som pedalen traff. Situasjonen var skikkelig ubehagelig, og jeg fikk meg en solid støkk.

Videre inn mot Granvin er veiforholdene perfekt, og rullen holder et bra tempo hele veien inn til Skjervet. Oppover Skjervet går gruppen i oppløsning, og jeg føler ikke for å stresse og tar det ganske piano. Egentlig er Skjervet ganske grei å sykle, det er uansett langt mindre stressende enn å sitte i en rulle der man må være fokusert hele tiden. På toppen er vi en liten gjeng på 5-6 stk som holder oss samlet. Det går ganske sakte i de siste slakke bakkene etter Skjervet. Men i det vi passerer det høyeste punktet, og et snøkledd Lønahorgi kommer til syne, var det bare å peise på i de slakke nedoverbakkene.

I det vi nærmer oss Voss blir jeg forbikjørt av samme motorsyklist som fulgte oss ut fra Bergen, og jeg tenker at han sannsynligvis holder skjema for 5.30 gruppen som jeg var en del av da vi startet. I det jeg passerer målmatten stopper jeg pulsklokken. Den stopper på 5.30.01, ett sekund bak målsetningen. Offisiell netto slutt-tid ble 5.29.54. Egentlig helt tilfeldig, jeg hadde ikke noe skjema eller plan som jeg forsøkte å holde.

Fikk ikke tatt noen bilder under selve rittet, men her er et bilde fra målområdet

Garderober, premieutdeling og mat ved Voss idrettshall

Idylliske omgivelser ved vangsvatnet på Voss. Fint sted å slappe av etter en dusj og litt mat

Alt i alt er jeg bra fornøyd med rittet. Jeg har ikke følt meg i særlig bra form før årets ritt, og jeg hadde ikke trodd jeg skulle klare målsetningen på 5.30. Jeg tror forbedringspotensialet er stort. Tør jeg satse på under 5 timer neste år? Det virker langt fra uoppnåelig, men da må jeg muligens evakuerer fra Norge de ukene bjørkepollen-spredningen pågår. Jeg kan ikke ha 5 uker uten trening slik som i år. Uansett, Bergen-Voss er fantastisk artig, gleder meg alt til neste år!

The hay is in the barn (i hvert fall litt)

Da var siste treningsøkt gjennomført før det bærer avgårde mot Voss på Lørdag. Det ble en vanlig runde ned til gamlehaugen, og deretter litt sykling på kryss og tvers før jeg havnet på Fanafjellet. For å få litt følelse med bakker tok jeg turen opp til Fanafjellet tre ganger.

Traff mange syklister i bakken opp til Fanafjellet

Turen ble avsluttet med en tur inn til Haugsdalen. Da jeg kom ut igjen var klokken nærmere 22 ,så da var det på tide å avslutte. Totalt ble det ca 75 km

Siste rest av sol ved Haugsdalen 

Nakken har vært det stedet i kroppen som har vært mest vond på lengre turer i vår. Bestemte meg derfor å flytte styret så høyt som mulig før jeg la ut på turen. Det føltes uvant å sykle med den nye stillingen, men det hjalp veldig godt på nakkesmertene. Problemet nå er at smertene har forflyttet seg til korsrygg og til ræven. Kanskje fordi mye av støtten til vekten av overkroppen er forflyttet fra armene og ned til hoftene/baken. Lite smart å gjøre endringer i sittestillingen så kort tid før rittet.

"The hay is in the barn" er et kjent sitat fra løpetrener Hal Higdon, og betyr vel noe sånt som: nå er treningen over, og det er lite mer som kan gjøres før det braker løs. Ut fra treningsloggen i SportTracks kan jeg se at jeg har trent omtrent halvparten så mye som jeg gjorde i fjor. Noe som ikke lover spesielt bra. Men jeg tror formen er omtrent der den var for et år siden. Allikevel så skal det holde hardt om jeg skal komme til Voss på målsetningen på 5:30. Lite som kan gjøres nå, det får gå som det går...