For et år siden kjøpte jeg sykkelen som et spark i ræven for å komme i gang med å trene. Dermed ble det litt sykling til jobben, noe som jeg egentlig mente var for langt til å begynne med. Men en gang i løpet av høsten eller vinteren, så har det å sykle Bergen-Voss gått fra å være noe som jeg mente var komplett galskap, til å være noe jeg kunne tenke meg å utsette meg for. Når jeg ligger i sengen grytidlig om morgenen, lys våken lenge før alarmen skal ringe, er det en avgjørelse jeg angrer på, og en konklusjon jeg egentlig ikke forstår at jeg har kommet til. Jeg forsøker å sove mer, men jeg klarer ikke, selv om jeg trenger all den søvn jeg kan få.
Da jeg meldte meg på, hadde jeg ingen idé om hvilket ferdighetsnivå jeg var på. Jeg vurderte alt fra 8 timer ned til 5 1/2 timer, men valget ble til slutt 6.15-gruppen. En lang vinter, med snøfall til langt ut i april, gjorde det vanskelig å få trent slik jeg ønsket. Totalt ble det ca 900 km fordelt på 36 timer med sykling utendørs. Når dagen plutselig var her, som jeg hadde gru-gledet meg til de siste månedene, fikk det bare stå til med det treningsgrunnlaget som jeg hadde.
I bilen på vei mot startområdet ved Arenum traff jeg noen syklister allerede på motorveien ved Sjølinjen, disse kan ikke ha vært klar over at de skulle ta av med rundkjøringen ved Krambua, der man skulle ta av til Paradis. Litt lengre nede i Fjøsangerveien kom ambulansen med full sirene og blålys nedover løypetraseen. Ikke akkurat beroligende på nervene.
Jeg var på plass ved Arenum ca 15 minutter før puljen skulle starte, 5-10 minutter senere var jeg på plass i startslusen. De andre i gruppen hadde tydligvis møtt opp tidligere, og jeg ble stående helt bakerst. I baklommene på sykkeljakken hadde jeg 5 porsjonspakker med gel, 2 store gel'er, 3 energibarer, en pakke fisherman's friend for halsen og en pakke med papirlommetørkler pga forkjølelsen. 2 stk 0,75 drikkeflasker med energi-drikk sto i rammen på sykkelen. I tillegg var sadel-vesken full av ekstra barer og gel'er. Jeg hadde ikke tenkt å gå tom for energi i hvert fall.
Når det gjaldt bekledning hadde jeg i siste liten tatt på meg en langermet og høyhalset sportstrøye under sykkeljakken, på grunn av været og temperaturen som var rundt 10 grader, så det virket som et bra valg når starten gikk.
Før start
Alt før gruppen kom ut fra Danmarksplass er det store sprekker i feltet. De fremste syklistene er kommet så langt at jeg såvidt kan se de. Bakerste del av feltet er ikke et sted å bli værende, så jeg sykler meg fremover oppover fjøsangerveien. Vi sykler videre over Paradis og ned til Nesttun. Her er det et lite brosteinsparti på ca 20 meter, og på de neste hundre meterene står det en liten samling på 3-4 syklister som har punktert. Innover Hardangerveien er det til tider småkaotisk, det blir ofte store sprekker mellom syklistene, det er tydligvis flere en meg som har lite erfaring med å sykle slik. Like etter Grimesvingene begynner vi å få til en sykkelrulle, og når vi nærmer oss Arna sitter rullen greit, og tempoet kommer seg betraktelig. Vi er vel kanskje rundt 30 stk igjen av den totale gruppen på 80 stk.
I en svak nedoverbakke ved Garnes hopper kjedet mitt av i det jeg girer. Jeg bremser kontrollert ned, får ordnet kjedet og kommer i gang igjen. Det var ikke mer enn et lite minutt, men jeg kan så vidt skimte gruppen langt fremme. Jeg må bruke 3-4 minutter med intensiv tråkking for å ta gruppen igjen, Pulsen er helt oppe i 189, og jeg kjenner at melkesyren brenner i lårene. Videre innover mot Trengereid går det ganske bra unna etter mine standarder, og vi tar hele tiden igjen syklister som har startet tidligere. Oppover Trengereidsvingene holder gruppen seg samlet, vi holder 11 km/t i snitt.
Jeg tenker at jeg må benytte meg av muligheten til å få i meg energi, selv om jeg ikke føler for å ete. Å spise mens jeg sykler er noe jeg ikke har øvd på, men jeg forsøker meg på en liten porsjonspakke med nyinnkjøpt og uprøvd gel. Jeg åpner pakken med munnen, og får i meg en munnfull. Det smaker kvalmende søtt, og jeg er så uvel at jeg ikke klarer å ete resten. Siden jeg ikke vil kaste bosset i naturen, så legger jeg pakken tilbake i baklommen på sykkeljakken.
Vi bestemer oss for ikke å ta pause ved Gullbotnen, og sykler derfor videre nedover mot Samnanger. Farten øker, og i utforkjøringen kommer også den første tunnelen. Jeg sykler inn uten å tenke på at jeg har på solbriller. Det er omtrent som å kjøre i blinde. Det eneste jeg kan se er det røde baklyset på syklistene foran, og det er svært vanskelig å bedømme avstanden til de nærmeste syklistene. Jeg må virkelig konsentrere meg for ikke å bremse ned, slik at jeg ikke forårsaker farlige situasjoner for de bak.
Siden det ikke var særlig vellykket med gel'en, tenker jeg at det kanskje kan gå lettere med en engergi-bar. Selv om jeg ikke føler for å ete, så forsøker jeg å tvinge det i meg. Men før jeg får svelget det andre tygget ser jeg at det kommer en ny tunnel. Nå var det plutselig mye som skjedde på en gang. Tempoet under utforkjøringen er fortsatt høyt og tunnelen nærmer seg kjapt. Jeg får puttet energi-baren tilbake i baklommen, jeg tar av meg solbrillene, og forsøker å trykke de ned i en baklomme på sykkeljakken. Siden lommene nærmest er full, så tenker jeg at det er en mulighet for at solbrillene kan falle ut, derfor bestemmer meg for å holde de i hånden gjennom tunnelen. Inne i tunnelen klarer jeg typisk nok å gire kjedet av for andre gang. Jeg forsøker å signalisere til de bak med å holde hånden over hodet, og jeg ruller ut av tunnelen og inn til siden. Her tar jeg først på meg solbrillene igjen, bare for å oppdage at de gir et svært tåkete syn. Brillene er full av klissete gel etter at jeg har forsøkt å trykke de ned i lommen med den halvspiste gel'en. Jeg får tørket av solbrillene på sykkeljakken, og resultatet blir akseptabelt. Jeg får på kjedet, og igjen blir det en lang spurt innover mot Samnanger for å ta igjen feltet.
Videre sykler vi opp mot Kvamskogen i et rolig tempo på rundt 12.5 km/t. Jeg kunne nok klart en høyere fart, men jeg bestemte meg for å følge tempoet til gruppen. Pulsklokken viste at pulsen faktisk var en del lavere enn på flatene. Bakkene opp til Kvamskogen gikk veldig greit, og før jeg visste ordet av det, så var vi på toppen. På Kvamskogen er det tendenser til en liten folkefest. Flere steder står det folk i veikanten med norske flagg og heier oss frem. Det ble en 2 minutters pause og jeg får i meg en halv kopp med "rett i koppen", en halv banan, samt påfyll av saft på den ene flasken.
Nedover Tokagjelet går det styggfort. Belysningen i noen av tunnelene er dårlig, og igjen har jeg vanskeligheter å bedømme avstanden til de andre syklistene. På det meste så holder jeg 75 km/t. Vi blir liggende bak noen biler, og blir nødt til å bremse ned. Hele gruppen ligger på en lang rekke, og jeg følger handlingene til resten av gruppen. Når gruppen foretar en forbikjøring i en høyresving, så følger jeg etter og gjør det samme, selv om jeg har hjertet langt opp i halsen. Nede i Norheimsund har det blitt stor spredning i gruppen. Vi er en liten gruppe som samler oss, og vi venter en stund på flere. Etter en stund konkluderer vi at gruppen er stor nok og at det trolig ikke kommer flere, derfor øker vi tempoet igjen. Nå er vi rundt 15 personer igjen.
Etter Kvamskogen har tåken og skyene begynt å lette, og ved Hardangerfjorden er det for det meste skyfritt. Denne dagen viste Hardanger seg fra sin aller beste side. Skydotter henger nedover fjellene som fortsatt har snø på toppen. Epletrærerene er i full blomst, og solen glitrer i den den turkise Hardangerfjorden. Bak i horisonten ligger den kvite Folgefonna. Så langt er formen bra, og det er lenge siden jeg har opplevd at sykling har vært så gøy. Det er vel dette Bergen-Voss handler om. Men det er dessverre ikke så mye tid til å se på den vakre naturen. Å kjøre sykkelritt er like mye en konsentrasjonsprøve som en utholdenhetsprøve.
Det går greit videre innover Hardangerfjorden. Men sykkelrullen er ikke særlig samkjørt, og både jeg og de andre bidrar til at det går i rykk og napp. Løypetraseen er full av syklister, personbiler, bobiler og turbusser, og enkelte steder må vi senke farten betydelig på grunn av dette. Andre steder er veistandarden ujevn, slik at vi sliter med å holde et jevnt tempo. Før løpet hadde jeg inntrykk av at denne delen fra Norheimsund til Granvin skulle være flat og enkel å sykle. Men partiet er kupert, og det er ikke mange flate og rette strekk. Men det føltes som det gikk relativt greit unna, vi tilbakelegger Norheimsund, Øystese, Fyksesund og Ålvik. Når vi nærmer oss Kvanndal er vi bare 8-10 stk igjen i gruppen. Her kjennner jeg at jeg begynner å bli ganske sliten og jeg ser frem til den etterlengtede pausen i Kvanndal. Vi stopper i 3 minutter, og jeg får litt påfyll av energidrikk og noen bananer.
Like etter vi setter igang igjen, hopper kjedet av for tredje gang, men denne gangen har jeg ikke krefter til å ta opp jakten på gruppen. Jeg sykler aleine inn til Granvin og videre langs Granvinsvatnet. Det er overaskende få sykelister å se som jeg kunne henge meg på, men heldigvis er det bra med medvind, så jeg klarer å holde et greit tempo rett over 30 km/t selv om jeg sykler aleine. Jeg var litt irritert over at jeg ikke var i en rulle, for her kunne det gått mye raskere på grunn av de svært flotte veiforholdene.
Til slutt kommer det to syklister som jeg klarte å henge på. Men da er jeg nesten inne ved starten av Skjervet. Opp Skjervet kjenner jeg at jeg begynner å gå tom for energi. Jeg har til da knapt rørt provianten som jeg har med, og jeg har bare drukket ca 2 liter væske og spist litt frukt på matstasjonene. Oppover Skjervet er det alikevel varmen som plager meg mest. De ekstra klærene jeg hadde tatt på, var perfekt tidligere på morgenen når det var overskyet, med nå var det alt for mye. Jeg tenker å stoppe for å ta av den innerste skjorten, men har ikke noe sted å gjøre av den. Lommene var full av proviant som jeg ikke hadde klart å spise. Det gikk sakte men sikkert oppover Skjervet i ca 10 km/t. Etter å ha rundtet toppen kjenner jeg krampen komme i leggene, og en del av syklistene som jeg har pasert opp Skjervet kom nå forbi meg igjen uten at jeg klarer å henge meg på. Ikke før jeg begynner på nedkjøringen mot Voss klarer jeg å henge meg på hjulet til en syklist.
I det vi nærmer oss Voss sykler jeg forbi et skilt som står i veikanten: "Mål! Senk farten". Vi sykler videre under en liten bro, og plutselig over mattene som blir brukt til tidtakning. Det var ikke noe annet som indikerte at det var målgang. Jeg var usikker på om jeg virkelig var kommet i mål. Etter å ha trillet i noen hundre meter ser jeg at det står en stor forsamling lengre fremme, og jeg hører stemmen til Erik Hanøy i det fjerne. Her er uoffisiel målgang, og jeg triller i mål sliten men fornøyd. Samtidig merker jeg at jeg får en melding på mobilen. Jeg tenker at det var da svært hvor presist folk begynner å etterlyse meg. Men meldingen viste seg å komme fra tidtager-systemet. Den offisielle tiden var ca 20 minutter bedre enn gruppemålsetningen på 6.15. Pulskloken viser at snitthastigheten var på 28 km/t, og en snittpuls på 160. Etter å ha hvilt meg noen minutter klarer jeg til slutt å gå av sykkelen, og jeg merker først nå hvor tørst jeg er, heldigvis serverer de vann og engergidrikk i målområdet. Jeg treffer noen fra gruppen som jeg måtte gi slipp på i Kvanndal, de kan fortelle at de kom i mål ca 10 minutter før meg.
Etter målgang
Etter å ha tatt en dusj og fått i meg litt lapskaus fant jeg meg en gressplen jeg kunne ligge på. Det føles fantastisk å bare ligge der utladet, og bare slappe av i den varme solen og kjenne på den svale sommerbrisen. Jeg var mest sliten i nakke og bein, og da var det veldig behagelig å ligge helt utstrakt og hvile hodet på bagen og beina på sykkelen. De siste to månedene har jeg brukt en del tid og energi på å forberede meg til Bergen-Voss. Nå når det var overstått hadde jeg en slags følelse av å være ferdig med eksamen. Jeg hadde fryktet at løpet skulle bli en del tyngre, og 20 minutter raskere enn målsetningen er jeg godt fornøyd med, selv om forholdene denne dagen muligens var så optimale som de kunne bli. Det kunne muligens gått enda kjappere. Jeg tror jeg kunne klart å holde gruppen hele veien til mål om ikke kjedet hadde hoppet av siste gangen. Det er noe annet med innstillingen når man er i en gruppe, man kan ikke slippe selv om man er så sliten at man føler for å senke farten. Man får en dobbel smell om man slipper, man mister den ekstra farten man får i gruppen, og man senker terskelen for å presse seg litt ekstra.
De siste kilometerene før og etter Skjervet var ganske vond, og akkurat da hadde jeg litt negative tanker. Jeg tenkte at dette kanskje fikk bli første og siste gang. Men når jeg lå på gressplenen og slappet av etter løpet var alle disse tankene borte. Og om jeg til neste år noen gang stiller meg spørsmålet om hvor og når jeg bestemte meg for å sykle Bergen-Voss 2011, så vet jeg akkurat hvor og når det var.
Linker:
Bergen-Voss Offisiell side
Sykkelnytt.no sine bilder av deltakere ved Skjervet
Twinhouse bilder fra rittet
Promovideo: 17 MIL PÅ 10 MINUTTER (Youtube)
