torsdag 5. august 2010

Sensommertur til Toro (733m)

Toro er en topp jeg ikke hadde vært på tidligere,og en topp som jeg ofte har tenkt på å besøke. Jeg kjørte til parkeringsplassen i enden av hausdalsveien der hausdalen starter. Dalen går videre helt opp til redningshytten ved gullfjellet.


Rett ved parkeringsplassen. Toro ligger på toppen av Hausdalsåsen som sees i bildet

Ved toppen av hausdalen der jeg kom opp. Den øverste delen kalles for Hestabotn. Toro ligger oppe til venstre.

Jeg var ikke helt sikker på stien opp til Toro, så jeg fulgte stien fra redningshytten mot Gullfjellet et lite stykke. Det skulle vistnok gå en sti opp til Toro omtrent der korketrekkeren begynner mot Gullfjellet. Brukte litt tid på å forsøke å finne stien uten at jeg fant den. Så jeg bestemte meg for å ta strakeste vei rett opp, det viste seg å være ganske tungvindt. Jeg kom ganske langt mot vest der det var bratt ned mot hausdalen. Her var det om å gjøre å ikke falle.

I nærheten av toppen. Jeg kom opp dalen nede til høyre

Redningshytten sett fra toppen. Kom opp stien nede til venstre i bildet

Hausdalen med Hausdalshorga til høyre

På toppen begynte det å regne, siden jeg bare gikk i shorts og skjorte så fikk jeg i meg nistepakken kjapt, før jeg tok turen ned igjen haugsdalsåsen som Toro ligger på toppen av.

Etter å ha gått noen hundre meter ned fra toppen kom jeg tilbake til stien som jeg kom bort fra. Dette er vist et populært sted blandt terrengsyklister å sykle utfor.


På vei ned Hausdalsåsen, På høyre side av åsen ligger Hausdalen, Hausdals-gullbotn ligger til venstre. 

Stien ned fra hausdalsåsen.

Vis GPS-sporing i Google Earth
Vis Toro i et større kart

lørdag 31. juli 2010

Løpetur på stier gjennom Brekkedalen, Hausdalen, Raudlio og Gåssand (22 km)

Dette var en tur som jeg hadde planlagt en stund, men som jeg ikke har fått gjennomført siden det er litt styr å komme seg til punktet der turen starter. Turen startet på en sti ved veien som går mellom Os og Samnanger, noen kilometer nord for Rolfsvågen. Her stiger det bratt ca 300 høydemeter i det som kalles Brekkekleiva, før den flater ut og går over til en traktorvei. Brekkedalen ligger mellom Svinningen i sør og Søndre gullfjellstoppen i nord.

På det høyeste punktet, herfra går det slakt nedover i 5km. Stien er for det meste grus og stein

I Brekkedalen er det flotte omgivelser til å løpe i

Etter Brekkedalen er det et lite parti på 3 km med asfalt, før jeg tok av på en ny traktorvei i retning Raudlio. 

På vei mot raudlio


Da jeg nærmet meg Raudlibøen havnet jeg utenfor stien, og jeg var en stund usikker på hvor jeg skulle ta veien. Jeg visste at man kunne se elven fra raudlihytta, som var målet, og da jeg tilfeldigvis plumpet uti elven, så tenkte jeg at jeg kunne følge denne nedover helt til jeg fikk øye på den. Jeg var alt gjennomvåt på beia, og vannstanden var lav, så det var bare forfriskende kaldt på beina å løpe i elven.

Hadde en liten pause på raudlihytta der jeg fikk i meg litt mat og drikke før jeg fortsatte på traktoveien til gåssand

På vei mot Gåssand, med regnbyger på vei.
 
Ved Raudlivatnet på Gåssand. Hausdalen og brekkedalen ligger i skaret mellom fjellene til venstre i bildet.

Etter Gåssand er det en strekning på ca 5 km på asfalt før man er på Søfteland. Alt i alt var det en veldig fin løpetur. Bortsett fra bakkene i starten så kunne jeg løpe hele veien. Det meste av turen gikk på traktorveier og sti, men rundt 8 kilometer var på asfalt.

Vis turen i et større kart

tirsdag 27. juli 2010

Tur til Møsnuken (640m)

Endelig ble det pent vær. En uke ut i ferien har ferieværet latt vente på seg. Dermed har det blitt mye innetid. Det har blitt mye lesing og i overkant mange timer med Tour de France. Det er jo også kjekt, men når det endelig ble litt bra vær, så var det godt å endelig komme seg ut på en litt lengre tur. Møsnuken ligger ikke langt herfra, så det passet bra. Været var strålende, selv om temperaturen godt kunne vært høyere.

Jeg startet ved Tøsdal. Jeg bestemte meg for å ta veien opp langs ryggen ved Tøsdalsfjellet. Dette er en relativt ny rute, tror ikke denne eksisterte når jeg gikk her for 15 år siden. Veien tar av til venstre ganske kjapt ved stien på Tøsdal, og går deretter bratt oppover langs ryggen av Tøsdalsfjellet. Stien har god utsikt over Os og Hetleflåten. Stien er tildels bratt og ulendt enkelte steder, men det gikk ganske kjapt oppover.

Utsikt mot Os og Hetleflåten

Jeg brukte rundt 40 minutter opp på platået og deretter ca 40 minutter til bort til toppen på Møsnuken.
Søfteland, med Lysehornet bak. Lengre bak i horisonten er Fanafjellet og Sotra

Søfteland Skule

Toppen
Retning sørover, stien går bakover på platået.

Retning Bergen med  Løstakken til venstre og Ulriken til høyre

Retning Os og Halhjem

Ned igjen  fra toppen tok jeg den "vanlige" stien. Denne går ned på nord-øst siden, og er bratt i nærheten av toppen før man kommer ned i et dalsøkk som går til Tøsdal. Like nord for denne stien, rett under toppen ligger rester av et fly fra andre verdenskrig.

7 Ferbruar 1942 tok et Junkers Ju 88 D-1 av fra Sola for å bidra i leting etter et annet Ju88 som var savnet ved Færøyene. Etter et mislykket søk returnerte flyet til Bergen, men under innflyging  oppsto det problemer i det dårlige været og flyet krasjet under Møsnuken. Fire personer døde. Litt mer informasjon finnes her. Posisjonen til flyet er helt nord-øst i kartet under. Vrakdelene ligger spredt utover et stort område.

Det ligger strødd hundrevis av slike biter over et svært område

Den største delen ser ut som ytterste del av en vinge, ganske intakt og lite erodert invendig

En av motorene

Jeg fant tilbake til stien og fulgte denne hele veien ned til Tøsdal. Stien går i et bekke-leie. Etter de siste dagenes nedbør var det mye vann her. Det skulle ikke mye til for å bli våt på beina.

Idyllisk langs stien

>


Vis GPS-sporing i Google Earth

Vis Møsnuken i et større kart

fredag 11. juni 2010

Bergen-Voss 2010

Når var det jeg fant ut at jeg skulle sykle Bergen-Voss? På løpsdagen ligger jeg lys våken i sengen og venter på at alarmen skal ringe. Jeg har tenkt tanken flere ganger de siste dagene. "Å sykle Bergen-Voss høres ut som en god idé!", hvor og når var det jeg tenkte denne tanken første gang?

For et år siden kjøpte jeg sykkelen som et spark i ræven for å komme i gang med å trene. Dermed ble det litt sykling til jobben, noe som jeg egentlig mente var for langt til å begynne med. Men en gang i løpet av høsten eller vinteren, så har det å sykle Bergen-Voss gått fra å være noe som jeg mente var komplett galskap, til å være noe jeg kunne tenke meg å utsette meg for. Når jeg ligger i sengen grytidlig om morgenen, lys våken lenge før alarmen skal ringe, er det en avgjørelse jeg angrer på, og en konklusjon jeg egentlig ikke forstår at jeg har kommet til. Jeg forsøker å sove mer, men jeg klarer ikke, selv om jeg trenger all den søvn jeg kan få.

Da jeg meldte meg på, hadde jeg ingen idé om hvilket ferdighetsnivå jeg var på. Jeg vurderte alt fra 8 timer ned til 5 1/2 timer, men valget ble til slutt 6.15-gruppen. En lang vinter, med snøfall til langt ut i april, gjorde det vanskelig å få trent slik jeg ønsket. Totalt ble det ca 900 km fordelt på 36 timer med sykling utendørs. Når dagen plutselig var her, som jeg hadde gru-gledet meg til de siste månedene, fikk det bare stå til med det treningsgrunnlaget som jeg hadde.

I bilen på vei mot startområdet ved Arenum traff jeg noen syklister allerede på motorveien ved Sjølinjen, disse kan ikke ha vært klar over at de skulle ta av med rundkjøringen ved Krambua, der man skulle ta av til Paradis. Litt lengre nede i Fjøsangerveien kom ambulansen med full sirene og blålys nedover løypetraseen. Ikke akkurat beroligende på nervene.

Jeg var på plass ved Arenum ca 15 minutter før puljen skulle starte, 5-10 minutter senere var jeg på plass i startslusen. De andre i gruppen hadde tydligvis møtt opp tidligere, og jeg ble stående helt bakerst. I baklommene på sykkeljakken hadde jeg 5 porsjonspakker med gel, 2 store gel'er, 3 energibarer, en pakke fisherman's friend for halsen og en pakke med papirlommetørkler pga forkjølelsen. 2 stk 0,75 drikkeflasker med energi-drikk sto i rammen på sykkelen. I tillegg var sadel-vesken full av ekstra barer og gel'er. Jeg hadde ikke tenkt å gå tom for energi i hvert fall.

Når det gjaldt bekledning hadde jeg i siste liten tatt på meg en langermet og høyhalset sportstrøye under sykkeljakken, på grunn av været og temperaturen som var rundt 10 grader, så det virket som et bra valg når starten gikk.

Før start

Alt før gruppen kom ut fra Danmarksplass er det store sprekker i feltet. De fremste syklistene er kommet så langt at jeg såvidt kan se de. Bakerste del av feltet er ikke et sted å bli værende, så jeg sykler meg fremover oppover fjøsangerveien. Vi sykler videre over Paradis og ned til Nesttun. Her er det et lite brosteinsparti på ca 20 meter, og på de neste hundre meterene står det en liten samling på 3-4 syklister som har punktert. Innover Hardangerveien er det til tider småkaotisk, det blir ofte store sprekker mellom syklistene, det er tydligvis flere en meg som har lite erfaring med å sykle slik. Like etter Grimesvingene begynner vi å få til en sykkelrulle, og når vi nærmer oss Arna sitter rullen greit, og tempoet kommer seg betraktelig. Vi er vel kanskje rundt 30 stk igjen av den totale gruppen på 80 stk.

I en svak nedoverbakke ved Garnes hopper kjedet mitt av i det jeg girer. Jeg bremser kontrollert ned, får ordnet kjedet og kommer i gang igjen. Det var ikke mer enn et lite minutt, men jeg kan så vidt skimte gruppen langt fremme. Jeg må bruke 3-4 minutter med intensiv tråkking for å ta gruppen igjen, Pulsen er helt oppe i 189, og jeg kjenner at melkesyren brenner i lårene. Videre innover mot Trengereid går det ganske bra unna etter mine standarder, og vi tar hele tiden igjen syklister som har startet tidligere. Oppover Trengereidsvingene holder gruppen seg samlet, vi holder 11 km/t i snitt.

Jeg tenker at jeg må benytte meg av muligheten til å få i meg energi, selv om jeg ikke føler for å ete. Å spise mens jeg sykler er noe jeg ikke har øvd på, men jeg forsøker meg på en liten porsjonspakke med nyinnkjøpt og uprøvd gel. Jeg åpner pakken med munnen, og får i meg en munnfull. Det smaker kvalmende søtt, og jeg er så uvel at jeg ikke klarer å ete resten. Siden jeg ikke vil kaste bosset i naturen, så legger jeg pakken tilbake i baklommen på sykkeljakken.

Vi bestemer oss for ikke å ta pause ved Gullbotnen, og sykler derfor videre nedover mot Samnanger. Farten øker, og i utforkjøringen kommer også den første tunnelen. Jeg sykler inn uten å tenke på at jeg har på solbriller. Det er omtrent som å kjøre i blinde. Det eneste jeg kan se er det røde baklyset på syklistene foran, og det er svært vanskelig å bedømme avstanden til de nærmeste syklistene. Jeg må virkelig konsentrere meg for ikke å bremse ned, slik at jeg ikke forårsaker farlige situasjoner for de bak.

Siden det ikke var særlig vellykket med gel'en, tenker jeg at det kanskje kan gå lettere med en engergi-bar. Selv om jeg ikke føler for å ete, så forsøker jeg å tvinge det i meg. Men før jeg får svelget det andre tygget ser jeg at det kommer en ny tunnel. Nå var det plutselig mye som skjedde på en gang. Tempoet under utforkjøringen er fortsatt høyt og tunnelen nærmer seg kjapt. Jeg får puttet energi-baren tilbake i baklommen, jeg tar av meg solbrillene, og forsøker å trykke de ned i en baklomme på sykkeljakken. Siden lommene nærmest er full, så tenker jeg at det er en mulighet for at solbrillene kan falle ut, derfor bestemmer meg for å holde de i hånden gjennom tunnelen. Inne i tunnelen klarer jeg typisk nok å gire kjedet av for andre gang. Jeg forsøker å signalisere til de bak med å holde hånden over hodet, og jeg ruller ut av tunnelen og inn til siden. Her tar jeg først på meg solbrillene igjen, bare for å oppdage at de gir et svært tåkete syn. Brillene er full av klissete gel etter at jeg har forsøkt å trykke de ned i lommen med den halvspiste gel'en. Jeg får tørket av solbrillene på sykkeljakken, og resultatet blir akseptabelt. Jeg får på kjedet, og igjen blir det en lang spurt innover mot Samnanger for å ta igjen feltet.

Videre sykler vi opp mot Kvamskogen i et rolig tempo på rundt 12.5 km/t. Jeg kunne nok klart en høyere fart, men jeg bestemte meg for å følge tempoet til gruppen. Pulsklokken viste at pulsen faktisk var en del lavere enn på flatene. Bakkene opp til Kvamskogen gikk veldig greit, og før jeg visste ordet av det, så var vi på toppen. På Kvamskogen er det tendenser til en liten folkefest. Flere steder står det folk i veikanten med norske flagg og heier oss frem. Det ble en 2 minutters pause og jeg får i meg en halv kopp med "rett i koppen", en halv banan, samt påfyll av saft på den ene flasken.

Nedover Tokagjelet går det styggfort. Belysningen i noen av tunnelene er dårlig, og igjen har jeg vanskeligheter å bedømme avstanden til de andre syklistene. På det meste så holder jeg 75 km/t. Vi blir liggende bak noen biler, og blir nødt til å bremse ned. Hele gruppen ligger på en lang rekke, og jeg følger handlingene til resten av gruppen. Når gruppen foretar en forbikjøring i en høyresving, så følger jeg etter og gjør det samme, selv om jeg har hjertet langt opp i halsen. Nede i Norheimsund har det blitt stor spredning i gruppen. Vi er en liten gruppe som samler oss, og vi venter en stund på flere. Etter en stund konkluderer vi at gruppen er stor nok og at det trolig ikke kommer flere, derfor øker vi tempoet igjen. Nå er vi rundt 15 personer igjen.

Etter Kvamskogen har tåken og skyene begynt å lette, og ved Hardangerfjorden er det for det meste skyfritt. Denne dagen viste Hardanger seg fra sin aller beste side. Skydotter henger nedover fjellene som fortsatt har snø på toppen. Epletrærerene er i full blomst, og solen glitrer i den den turkise Hardangerfjorden. Bak i horisonten ligger den kvite Folgefonna. Så langt er formen bra, og det er lenge siden jeg har opplevd at sykling har vært så gøy. Det er vel dette Bergen-Voss handler om. Men det er dessverre ikke så mye tid til å se på den vakre naturen. Å kjøre sykkelritt er like mye en konsentrasjonsprøve som en utholdenhetsprøve.


Bilder på Twinhouse Picasa-album

Det går greit videre innover Hardangerfjorden. Men sykkelrullen er ikke særlig samkjørt, og både jeg og de andre bidrar til at det går i rykk og napp. Løypetraseen er full av syklister, personbiler, bobiler og turbusser, og enkelte steder må vi senke farten betydelig på grunn av dette. Andre steder er veistandarden ujevn, slik at vi sliter med å holde et jevnt tempo. Før løpet hadde jeg inntrykk av at denne delen fra Norheimsund til Granvin skulle være flat og enkel å sykle. Men partiet er kupert, og det er ikke mange flate og rette strekk. Men det føltes som det gikk relativt greit unna, vi tilbakelegger Norheimsund, Øystese, Fyksesund og Ålvik. Når vi nærmer oss Kvanndal er vi bare 8-10 stk igjen i gruppen. Her kjennner jeg at jeg begynner å bli ganske sliten og jeg ser frem til den etterlengtede pausen i Kvanndal. Vi stopper i 3 minutter, og jeg får litt påfyll av energidrikk og noen bananer.

Like etter vi setter igang igjen, hopper kjedet av for tredje gang, men denne gangen har jeg ikke krefter til å ta opp jakten på gruppen. Jeg sykler aleine inn til Granvin og videre langs Granvinsvatnet. Det er overaskende få sykelister å se som jeg kunne henge meg på, men heldigvis er det bra med medvind, så jeg klarer å holde et greit tempo rett over 30 km/t selv om jeg sykler aleine. Jeg var litt irritert over at jeg ikke var i en rulle, for her kunne det gått mye raskere på grunn av de svært flotte veiforholdene.

Til slutt kommer det to syklister som jeg klarte å henge på. Men da er jeg nesten inne ved starten av Skjervet. Opp Skjervet kjenner jeg at jeg begynner å gå tom for energi. Jeg har til da knapt rørt provianten som jeg har med, og jeg har bare drukket ca 2 liter væske og spist litt frukt på matstasjonene. Oppover Skjervet er det alikevel varmen som plager meg mest. De ekstra klærene jeg hadde tatt på, var perfekt tidligere på morgenen når det var overskyet, med nå var det alt for mye. Jeg tenker å stoppe for å ta av den innerste skjorten, men har ikke noe sted å gjøre av den. Lommene var full av proviant som jeg ikke hadde klart å spise. Det gikk sakte men sikkert oppover Skjervet i ca 10 km/t. Etter å ha rundtet toppen kjenner jeg krampen komme i leggene, og en del av syklistene som jeg har pasert opp Skjervet kom nå forbi meg igjen uten at jeg klarer å henge meg på. Ikke før jeg begynner på nedkjøringen mot Voss klarer jeg å henge meg på hjulet til en syklist.

I det vi nærmer oss Voss sykler jeg forbi et skilt som står i veikanten: "Mål! Senk farten". Vi sykler videre under en liten bro, og plutselig over mattene som blir brukt til tidtakning. Det var ikke noe annet som indikerte at det var målgang. Jeg var usikker på om jeg virkelig var kommet i mål. Etter å ha trillet i noen hundre meter ser jeg at det står en stor forsamling lengre fremme, og jeg hører stemmen til Erik Hanøy i det fjerne. Her er uoffisiel målgang, og jeg triller i mål sliten men fornøyd. Samtidig merker jeg at jeg får en melding på mobilen. Jeg tenker at det var da svært hvor presist folk begynner å etterlyse meg. Men meldingen viste seg å komme fra tidtager-systemet. Den offisielle tiden var ca 20 minutter bedre enn gruppemålsetningen på 6.15. Pulskloken viser at snitthastigheten var på 28 km/t, og en snittpuls på 160. Etter å ha hvilt meg noen minutter klarer jeg til slutt å gå av sykkelen, og jeg merker først nå hvor tørst jeg er, heldigvis serverer de vann og engergidrikk i målområdet. Jeg treffer noen fra gruppen som jeg måtte gi slipp på i Kvanndal, de kan fortelle at de kom i mål ca 10 minutter før meg.

Etter målgang

Etter å ha tatt en dusj og fått i meg litt lapskaus fant jeg meg en gressplen jeg kunne ligge på. Det føles fantastisk å bare ligge der utladet, og bare slappe av i den varme solen og kjenne på den svale sommerbrisen. Jeg var mest sliten i nakke og bein, og da var det veldig behagelig å ligge helt utstrakt og hvile hodet på bagen og beina på sykkelen. De siste to månedene har jeg brukt en del tid og energi på å forberede meg til Bergen-Voss. Nå når det var overstått hadde jeg en slags følelse av å være ferdig med eksamen. Jeg hadde fryktet at løpet skulle bli en del tyngre, og 20 minutter raskere enn målsetningen er jeg godt fornøyd med, selv om forholdene denne dagen muligens var så optimale som de kunne bli. Det kunne muligens gått enda kjappere. Jeg tror jeg kunne klart å holde gruppen hele veien til mål om ikke kjedet hadde hoppet av siste gangen. Det er noe annet med innstillingen når man er i en gruppe, man kan ikke slippe selv om man er så sliten at man føler for å senke farten. Man får en dobbel smell om man slipper, man mister den ekstra farten man får i gruppen, og man senker terskelen for å presse seg litt ekstra.

De siste kilometerene før og etter Skjervet var ganske vond, og akkurat da hadde jeg litt negative tanker. Jeg tenkte at dette kanskje fikk bli første og siste gang. Men når jeg lå på gressplenen og slappet av etter løpet var alle disse tankene borte. Og om jeg til neste år noen gang stiller meg spørsmålet om hvor og når jeg bestemte meg for å sykle Bergen-Voss 2011, så vet jeg akkurat hvor og når det var.

Linker:
Bergen-Voss Offisiell side
Sykkelnytt.no sine bilder av deltakere ved Skjervet
Twinhouse bilder fra rittet
Promovideo: 17 MIL PÅ 10 MINUTTER (Youtube)

mandag 10. mai 2010

Søtefjellet (769m)

Siden jeg om noen få uker skal gjøre et forsøk på å sykle Bergen-Voss, så har det blitt en del sykling den siste tiden. Sykkelen var denne helgen til service, så det var greit å få litt avveksling med en fjelltur. Å gå i fjellet er jo også et greit alternativ til å få trent sykkel-musklene i beina. Sist jeg syklet i hausdalen virket det som det var relativt lite snø på toppen av Søtefjellet, og med over 700 meter høydestiging så var dette en grei tur på en søndag formiddag.

Søtefjellet ligger på ryggen av fjell som omkranser Øvredalen. Ryggen av fjell går fra Midtsæterfjellet i sør videre til Renafjellet, Sauskolten, Søtefjellet, og så videre opp på Svinningen. Men det er også et alternativ å  gå opp på Søtefjellet ved å følge en fjellrygg som starter i samdalen/hausdalen. Jeg tror ikke denne turen er veldig kjent, jeg pleier vertfall ikke møte noen mennesker på denne stien. Det er uansett et veldig fint turalternativ bare 30 minutters biltur fra Bergen. 

Turen starter ca 7 km inn Hausdalsveien fra Osveien. Herfra går det en traktorvei innover i skauen. Det er mulig å parkere her, men det er ikke plass til mer enn tre biler. Denne dagen var det fullt, og det sto også en del biler langs veien. Jeg fant et alternativ ved et gammelt sagbruk like i nærheten

Turen starter ved en traktorvei
Fra traktorveien følger stien ryggen hele veien til toppen

Traktorveien går noen hundre meter innover, før man kommer til et kryss ved Ulvvann. Her tar man til venstre. Herfra går det en fin sti gjennom skogen og opp på ryggen. Stien følger ryggen hele veien til toppen. Til høyre for ryggen går en dal med en liten elv/bekk, med noen fossefall og noen kulper med vann. Til venstre av ryggen har man god utsikt over samdalen og hausdalen. 


Denne dagen var det veldig varierende temperatur. Noen ganger varmet solen bra, andre ganger var det iskald vindt. Vindjakken ble tatt av og på flere ganger på veien opp, uten at jeg klarte helt å finne en optimal kombinasjon med lag av klær. 


De første hundre meterene går under tregrensen, og etterhvert som man stiger i høydemeterene blir det mindre og mindre vegitasjon. Fra rundt 600 meter kan det være vanskelig å se hvor stien går. Her er det lite gress, og mye stein. Denne dagen var det også noen snøflekker som lå igjen fra vinteren.

På toppen var det kaldt og mye vindt. Jeg burde nok ha hatt med lue og hansker. Selv om det er mai, har ikke vinteren sluppet på 750 meters høyde. Jeg forsøkte å finne meg litt ly bak en knaus, men det blåste fra alle retninger. Jeg hadde bare med meg lett treningsklær, så det var bare å få i seg litt mat, tatt noen bilder, og komme seg ned igjen så kjapt som mulig. 

Toppen av Svinningen. 

Ulriken


Hovlandsnuten på Tysnes

Lysehornet

Noen steder er det ganske bratt når man skal ned igjen, så det gjelder å holde seg til stien, selv om det er litt utfordrende å se hvor den går. Hausdalen er et populært sted å sykle, og jeg observerte hele tiden syklister i Hausdalsveien

Mange syklister er ute og trenger til Bergen-Voss langs Hausdalsveien

Vis Søtefjellet i et større kart

søndag 18. april 2010

Skitur til Tveitakvitingen (1299m)

Jeg hadde tenkt å ta fri fra jobb hele påskeuken, men etter at yr.no meldte dårlig vær, så tenkte jeg at det kunne være greit å jobbe, og heller ta fri senere dersom været tillot en skitur. Da denne anledningen endelig kom, tok eg og Sverre turen til Tveitakvitingen.

Da vi nærmet oss Kvamskogen syntest vi at det var bekymringsfullt lite snø å se, og vi ble usikker på om turen i det hele tatt lot seg gjennomføre. Vi parkerte ved Furedalen i 10-tiden, heldigvis kunne vi se at det var snø i skisporet fra parkeringsplassen. Vi smurte på med mye rødt klister, det ble et voldsomt griseri, vi fikk skiftet sko og klær, og etter noen minutter var vi klar til å legge avgårde. 


Lite snø ved start i Furedalen

Det var relativt lite snø i sporet oppover, men det virket som prepareringsmaskinen hadde skuflet over snø enkelte steder der snøen tidligere hadde smeltet, så vi slapp heldigvis å ta av skiene. Det var allikevel en del kvister og steiner som stakk opp enkelte steder. Vi gikk kjapt opp til negerlandsbyen. Her ble det en kjapp rast for påfyll av engergi

Varmt i solveggen ved nergerlandsbyen

De preparerte løypene slutter ved bakkene opp mot nordsiden av Såta. Her besto underlaget for det meste av en is-skorpe, med tung og våt råtten snø under. Selv om solen varmet godt, så hadde det vært minusgrader om natten. Dette gjorde det utfordrende i bakkene. Ofte gav is-laget etter, og skiene sank ned i den tunge snøen under. Videre opp stueveggen hadde solen alt smeltet vekk is-laget. Her ble det tungt å gå, og fikk man for mye vekt på stavene, så gikk også disse dypt ned i snøen. Noe som førte til at jeg gikk på en seriøs tryning frem over skiene. Siden snøen nærmest hadde sørpekonsistens, gikk hendene rett gjennom underlaget, og jeg fikk grovkornet og bikkjekald snø til langt opp på armene. Snøen var så grovkornet og isete at hendene ble skrapet til blods.

 
Fra Gråfjellet mot toppen

Under det meste av turen har man god utsikt over Hardangerfjorden og Folgefonna

Etter stueveggen kom vi opp mot Gråfjellet, herfra og opp mot toppen var forholdene perfekte. Her bestemte vi oss for å ta på skifellene. Jeg oppdaget da at jeg hadde gått over en hundebæsj med den ene skien. Å få "Is i rubben" må fortone seg som et langt hyggeligere problem enn å få "Bajs i klistret". Jeg fikk uansett fjernet svineriet på et vis, og når snøen var tørr, fast og fin, gikk det kjapt med skifellene opp mot toppen. Vi hørte også noen tunge drønn i det fjærne, i noen få sekunder var jeg bekymret for at det var tordenvær på vei. Men siden det nærmest var skyfri himmel, så konkluderte vi kjapt at det måtte skyldes arbeid på den nye hardangerbroen.

De siste bakkene opp mot toppen

Det var varmt og fint i solen , og vi gikk med solbriller og kortermet skjorte hele veien. Vi brukte ca 3 timer og 30 minutter opp. GPS-klokken viste at det var akkurat 1000 meter akkumulert stigning fra bilen, og at turen opp er akkurat 10 km lang. Parkeringen ved furedalen ligger på ca 340 meter, toppen ligger på 1299 meter. Det var ikke så mange andre som var ute denne dagen, men vi møtte en og annen person. Vi traff vel 10-15 totalt på hele turen.

Sverre nærmer seg dagens mål
Toppvarden

Litt vind på toppen

På toppen blåste det lett. Da var det greit å få på seg ei tørr ullskjorte, fleece og vindtette klær. Og med litt varm kakao og noen skiver var det herlig å sitte og nyte utsikten på toppen. 

Rosendalsalpene
Flere var ute denne tirsdagen

Forholdene for nedkjøringen ned mot Gråfjellet var glitrende, det var omtrent som å kjøre i en preparert slalombakke. Det fikk meg til å ergre meg litt over at jeg ikke har benyttet anledningen til å komme meg  i skitrekket i år. Da vi kom lengre ned ble det straks mer utfordrende. Ned stueveggen og ned fra Såta fikk virkelig lårmuskulaturen kjørt seg. Det var enten vanskelig å svinge i den råtne snøen, eller vondt å få stålkantene til å få grep på isen.

Utfordrene forhold ned Stueveggen og ned fra Såta

Totalt brukte vi litt under 6 timer på turen. Alt i alt en bra slutt på skisesongen i år. Håper jeg får anledning til flere og lengre skiturer neste vinter.


Vis Tveitakvitingen i et større kart