Lysehornet (405m)

Lysehornet ligger like ved der jeg vokste opp og er nok den toppen jeg har vært på flest ganger, sannsynligvis et tre-sifferet antall ganger. Om turen tas som en treningsøkt, kan toppen nås på under en halvtime fra parkeringsplassen ved Lysekloster-ruinene. Jeg har ikke tenkt på å dokumentere turen før, men når vinterens første snø hadde kommet, og solen plutselig tittet frem, så tok jeg med kamera og la avgårde på en liten lørdagstur.

Både høstfarger og snø ved Lysekloster

Nesten på toppen

Topp-platået

I en periode for noen år siden tok jeg turen regelmessig som en del av trening til Stoltzen. Da forsøkte jeg å ligge på syre-terskel. Etter litt for mye vin dagen før, måtte jeg denne gangen ligge under "hangover-terskel", som var et tempo som gjorde at hodepinen akkurat ikke ble for ubehagelig. Det ble derfor mange anledninger til å stoppe og ta bilder.

Nye snøbyger på vei inn fra nordsjøen

Sørover mot Ulven

Søfteland og Møsnuken

Fra venstre, Hausdalshorga, Gullfjellstoppen, Søndre Gullfjellstoppen. Søtefjellet sees såvidt bak skydekket

Turen ble veldig rolig, med en god og lang pause på toppen. Har ikke vært så mange ganger på toppen når det har vært snø tidligere, men det blir nok ikke lenge til jeg avlegger toppen et besøk igjen.


Vis Lyshornet i et større kart

Gullfjellstoppen (987m) fra Gullbotn

Bare tre uker etter forrige helg med flott solskinn i Bergen, var det igjen klart for en lørdag med strålende fint høstvær. Jeg har gått til fots til Gullfjellstoppen bare en gang tidligere, da fra Osevann via redningshytten. Siden jeg aldri har gått fra Gullbotn, heller ikke på ski, tenkte jeg det var på tide å ta turen. Parkeringsplassen på Gullbotnen var nesten full, fikk såvidt plass til bilen før jeg la avgårde på stien. Jeg fulgte skiltene for "Styrkeprøven rett vest", som viste vei på en sti i en ganske rett linje mot toppen.

Fin høststemning ved Gullbotn

Stien går langs varderekken. Det er rundt 20 varder opp til toppen.

Traff på mange på veien, her noen som ligger litt lengre fremme i "løypen"

Mye is langs stien gjorde det litt utfordrende enkelte steder.

Det var frost i bakken helt fra starten av, og det tiltok etterhvert som jeg kom lengre opp i høyden. Det ble også skikkelig vindfullt, og jeg var glad jeg hadde tatt med lue og hansker.

Brukte nøyaktig en time og tredve minutter opp, og da følte jeg at jeg hadde tatt det ganske rolig. På toppen var det godt å få av den svette trøyen og få på seg noe tørt. Klarte ikke helt å få varmen i kroppen igjen, jeg burde nok tatt med en ekstra varm genser. Likevel ble det tid til en times pause på toppen. På Hausdalshorga tre uker tidligere hadde jeg hele topp-platået for meg selv, mens det var rene folkevandringen til Gullfjellet denne helgen. Orket såvidt å ta av de tynne fleece-hanskene slik at jeg fikk tatt noen få bilder på toppen. Med frosne fingre ble det også en rekordstygg innskrivning i toppboken.

1 grad på termometeret i toppvarden. Den sterke vinden på toppen gjorde at det føltes langt kaldere.

Lunsj med utsikt ned til Osevann.

Utsikt mot sør og Hausdalshorga som jeg avla et besøk for tre uker siden.

Obligatorisk toppvardebilde.

Totalt ble turen på litt over 4 timer. På grunn av all isen brukte jeg litt lengre tid ned enn opp.



Vis Gullfjellet fra Gullbotn i et større kart

Hausdalshorga (784 meter)

For første gang på en evighet kunne værmeldingen endelig melde en helg med pent vær. Det var en stund siden jeg hadde vært på Hausdalshorga, så jeg bestemte meg for å at det var på tide å ta turen igjen. Jeg kjøre til parkeringsplassen på Bontveit og la i vei mot Bjørnestølen, før jeg gikk videre på vestsiden av Dyrdalsvatnet og opp i dalen (Dyrdalen?) mellom Slettegga og Austerinden. 

Samling av årets lam på siste dag på beite.
Denne gjengen var på vei over i en tilhenger da jeg kom ned igjen til parkeringsplassen.

På Austerinden var det frost i bakken, og enkelte steder lå det litt nysnø. Det var akkurat nok til at jeg kunne lage vinterens første snøball. Jeg tok veien videre over Horgahalsen, som er fjellryggen som går mellom Austerinden og Hausdalshorga

Fra Austerinden mot Hausdalshorga. 

To personer på vei over Horgahalsen

Endelig på toppen. Med lite vind, litt varme i solen og klar høstluft var det
fint å slappe av med god niste og varm drikke fra termosen.

Toppvarden retning sørover

Snø på Rosendalsalpene

Vinterens første snø på Gullfjellstoppen

Retning Os. Raudlio og Gåssand nærmest.

Fergene som går mellom Halhjem og Sandvikvåg. Utsira helt bakerst i horisonten?

Den nye vindmølleparken på Midtfjellet på Stord sees godt. Seilfly over Møsnuken til venstre i bildet

På tide å gå ned igjen. Ganske bratt nedover mot Samdalen

Etter en god pause på toppen gikk jeg nedover på stien på sørvestsiden av Hausdalshorga. Veien er godt merket, men litt bratt å gå ned. Den er uansett langt raskere enn å gå via Austerinden. 

Vis Hausdalshorga i et større kart

Drive dank

...er den eneste dekkende beskrivelsen av hva jeg har gjort de siste fem ukene. Etter å ha trent bra i vår, hadde jeg en slags "ferdig med eksamen"-følelse da halv-ironman i Haugesund var overstått. Sommerens målsetning var fullført og jeg hadde plutselig ingen nye mål å trene mot.

Om jeg ser bort fra en og annen fjelltur, så har jeg de siste ukene knapt drevet med noe fysisk aktivitet. I god sommertradisjon har jeg også uten noen hensyn fråtset i mat og drikke. Merker at batteriet er ganske flatt om dagen, samtidig som at jeg har vært veldig rastløs av å være så lite aktiv.

Denne uken har jeg endelig klart å snøre joggeskoene igjen. Tilbake i jobb etter ferien var det lettere å komme inn i den daglige rutinen med trening. Været har vært bra, og jeg har flere kvelder klart å komme ut på fine løpeturer, som regel på den 14 km lange vanlige runden til Gåssand.

Fristelsene har vært mange langs veien. Blåbær, markjordbær og uendelige mengder med bringebær har gjort at det har blitt mange spontane stopp.

Naturens egen matstasjon. Bringebærbusker i veikanten

En god munnfull

Litt skremmende å se hvor mye formen kan forfalle i løpet av fem uker. La merke til at magen har begynt å disse litt når jeg løper. Et kjapt blikk i speilbildet da jeg løp forbi butikkvinduet bekreftet antagelsen om at magen ikke er like flat som tidligere i sommer.

Ved Raudlio

På kalde og mørke vinterdager har jeg ofte gledet meg til de lange og varme sommerdagene, og tenkt at da skal jeg trene hele tiden. Men slik ble det vist ikke i år heller. Problemet er at jeg ikke har noen gode mål å trene mot. Da blir det ofte lett å komme med unnskyldninger og droppe treningen når jeg burde kommet meg ut.

En Highland-kalv kom bort for å hilse langs veien

Så hva blir målsetningen i høst? På halvmaraton på fana-løpet i begynnelsen av juli klarte jeg så vidt å bomme på målsetningen på under 1 time og 40 minutt. Så da blir det vel fokus på løping, spesielt mot halvmaraton-distansen. Forhåpentligvis klarer jeg pers på en av maratonkarusellene. Kanskje jeg også forsøker meg på en hel maratondistanse.

Har en motiverende illusjon om at jeg kommer til å løpe på fine høstdager med blå himmel, kald og klar høstluft og med trær som er full av gyldne blader. Er redd at realiteten nok blir en annen. Uansett, på tide at jeg får ut fingeren og kommer skikkelig i gang igjen.

Ironman 70.3 Haugesund 2012

Da jeg første gang hørte at Ironman-sirkuset skulle komme til Norge, bestemte jeg meg for at dette var noe som jeg måtte være med på. Etter å ha gjennomført to sprint-triatlon, fem halvmaraton og tre ganger Bergen-Voss, følte jeg at en halv-ironman måtte være overkommelig. Så da registreringen åpnet i januar, meldte jeg meg på i den tro at det skulle være den rette motivasjonen for å komme i god form til sommeren.

Skiftesonen på lørdag etter at sykkelen er sjekket inn.

Målområdet er klart på lørdagen

På plass i Skeisvatnet stilte jeg opp langt bak i svømmefeltet. Svømmingen var det som jeg så minst frem til. Den siste måneden har jeg forsømt både løping og sykling og bare trent svømming av frykt for at jeg ikke skulle klare å fullføre innen tidsgrensen. Mens jeg lå og duppet i våtdrakten og arrangøren spilte nasjonalsangen så det ljomet utover hele området, hadde jeg et skikkelig "Hva f*** er det egentlig jeg driver med?"-øyeblikk. Men da starten gikk forsvant alle negative tanker. Jeg begynte å crawle, men måtte flere ganger stoppe opp fordi det rett og slett var for mye folk. Jeg burde nok kanskje stilt opp litt lengre fremme.

Evnen til å svømme i rett linje er noe jeg sliter med, og distansen ble nok en del lengre enn nødvendig. Men det gikk overraskende greit, og etter en liten stund klarte jeg å finne roen. Klarte å svømme crawl hele veien, unntatt ved vendingsbøyene, der jeg noen ganger måtte legge om til brystsvømming fordi det ble mye trengsel og dårlig plass.

Kom i land uten å vite noe om hvor lang tid jeg hadde brukt. Kom ned til skifteområdet og så at det fortsatt var en god del sykler igjen, så jeg konstaterte at svømmingen var bedre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Kom i land på ca 41 minutt.

Hadde bestemt meg for å ta det med ro i skifte-sonen, men jeg ser i ettertid at i forhold til de andre, så er over 5 minutter nok i meste laget. De første kilometerne på syklingen forsøkte jeg å ta det forsiktig, og jeg forsøke å få i meg næring i form av energibarer, selv om jeg var litt uvel. Etter hvert fikk jeg opp tempoet, og følte det gikk overraskende unna til tross for at jeg knapt har sittet på sykkelen etter Bergen-Voss en måned tidligere. Merket meg også at jeg på flatene ble forbi-syklet av flere personer på temposykkel, men da vi kom til en liten motbakke, så tok jeg disse lett igjen og syklet forbi, helt til neste flate hvor disse igjen kom susende forbi. Over alt i traseen var det folk med norske flagg og heiet, og det ble mye vinking tilbake. Det var kjempeartig å sykle med så mye folk ute i løypen.

Jeg passerte skiltet på 60 kilometer på rett over 1.45 på sykkel. Noe som var langt bedre enn målsetningen på ca 30 km i timen. Jeg var litt bekymret for at det gikk for kjapt, så jeg forsøkte å ta det litt med ro den siste timen, slik at jeg hadde litt igjen i beina til løpingen. I skifte-sonen hadde jeg igjen tenkt å ta det med ro, men en svært hjelpsom og ivrig funksjonær gjorde at jeg knapt rakk å komme inn i teltet før det bar ut igjen.

Hadde med meg en gel i hånden som jeg trykket i meg på den første kilometeren av løpet. Ble med en gang ganske dårlig i magen, og etter å ha passert kai-promenaden for første gang meldte mageknipen seg for fullt. Var en stund livredd for å ende som den svenske maratonløperen som "var litt uheldig". Jeg tok det derfor veldig forsiktig i et par kilometer. Det ble til at jeg begynte å se frem til matstasjonene, for da hadde jeg en unnskyldning for å gå.

Følte meg fin i beina hele veien, og bortsett fra mageknipen var jeg mest sliten i nakke og i ryggen. Etter rundt 15 kilometer ble jeg bedre i magen, og tempo og humøret ble plutselig langt bedre. Det var både fantastisk og surrealistisk å springe i mål foran så mye folk og samtidig høre at speaker ropte opp navnet mitt med engelsk uttale. Kom i mål rett under 5.50, noe som jeg må være fornøyd med og som var bedre enn målsetningen på ca 6 timer. Jeg følte meg overraskende fin etter målgang, og tenkte at om det ikke hadde vært for mageknipen, så hadde jeg hatt en del mer å gi.

Alt i alt var arrangementet kanonbra, og stemningen langs løypen gjorde at det hele ble en svært hyggelig opplevelse. Satser på at dette blir en årlig tradisjon. Håper å stille også til neste år, da bedre forberedt både når det gjelder kondis, og når det gjelder planlegging av næringsinntak.

Skjærgårdsrittet 2012

Etter at å ha mottatt en skuffende epost om at Gullfjellet rundt ble avlyst på grunn av snø og dårlig vær, rakk jeg så vidt å melde meg på Skjærgårdsrittet før påmeldingsfristen gikk ut. Heldigvis var værgudene mer medgjørlig denne gangen. Forholdene kunne ikke ha vært flottere. På årets første skikkelige sommerdag la jeg avgårde i Pulje 5 med mål om å nå de 85 kilometerne på 2 timer og 40 minutt.

En gjeng som lå i front dro til med en gang, og det gikk som en lek mens jeg suste avgårde i dragsuget i rundt 45 kilometer i timen. I det vi kjører inn den første lille bakken hopper kjedet av når jeg skal gire ned. Jeg burde lært at man aldri bør fikle med justeringene på giret rett før ritt. Uansett så kunne jeg bare se gruppen forsvinne avgårde mens jeg sto og rotet med å få på igjen kjedet.

Vi ble en gjeng på 5 stk som forsøkte å hente inn igjen gruppen, men det var til ingen nytte. Vi forsøkte å få i gang en rulle, men det var ganske håpløst da man ble liggende i front og dra nesten halvparten av tiden. Dersom vi kom til et langt strekk, så kunne vi ved noen anledninger skimte gruppen lengre fremme, uten at vi tok nevneverdig innpå. Det kostet en del krefter å holde på på denne måten, og da vi til slutt tok vi igjen en annen gruppe som holdt et lavere tempo, bestemte jeg meg for å følge denne gruppen.

Etter en stund kom det en ny gruppe bakfra som ville forbi, og jeg hoppet over på denne. I denne gruppen gikk det veldig i rykk og napp, og det kom og gikk flere fra gruppen hele tiden. Men etterhvert som vi var ferdig med runden sør på Sotra, begynte rullen å sitte litt bedre.

Det var relativt flatt hele veien utover mot Øygarden, og det gikk lett og fint å ligge i rullen, uten at jeg følte jeg måtte bruke særlig med krefter. Fikk litt skjelven en gang da et svært vogntog kom i mot i 80, og det passerte en liten meter unna med et luft-trykk som nesten fikk meg ut av balanse.

Plutselig var vi fremme ved mål, og enkelte fant ut at det var på tide å forsøke seg som sprinter de siste hundre meterne inn til målstreken. Jeg kom i mål på 2 timer og 39 minutt.

Så var det bare å få seg litt lapskaus før det var på tide å komme seg på sykkelen igjen for å sykle tilbake til Sartor. Alt i alt et kjempefint ritt og en god gjennomkjøring to uker før Bergen-Voss. Blir nok en tur neste år også.

Skitur til Byrkjefjellet (1047m)

Planen var å jobbe i starten av påskeuken, men når værmeldingen viste sol fra skyfri himmel, så måtte jeg bare ta fri. Var litt småforkjølet etter noen sykkelturer ute i det kalde vårværet. Derfor droppet jeg de lengste turplanene og satset på å kjøre til Kvamskogen og gå til Byrkjefjell. Fra parkeringen på Jonshøgdi til toppen er det rundt 650 høydemeter.

Fulgte det oppgåtte sporet på bildet opp til varden til venstre, selve toppen er til høyre.

Andre var tidlig ute. Her nærmer de seg toppen.

Mange biler på parkeringsplassen ved Jonshøgdi

Det var mange som hadde samme turmål som meg denne dagen.

Hytter i Steinskvanndalen

Påskeidyll!

Ved varden før den siste kneiken mot toppen

Siste meterne mot toppen. Det var litt ulendt der sporet går opp til høyre i bildet.
Her var det om å gjøre og ikke falle og risikere å falle ned i den dype skrenten nedenfor.

Toppvarden med utsikt mot Tveitakvitingen og Hardangerfjorden.

Hardangerfjorden og Rosendalsalpene.

Turen opp gikk ganske kjapt. Siden jeg hadde veldig god tid, ble det til at jeg hadde en god og lang pause på toppen.

Plutselig var kamera tomt for strøm, og ingen flere bilder ble tatt. Kjørte ned igjen mot nord og inn mot Steinskvanndalen. Det var kjempefine forhold. Forsøkte å holde litt høyde på fjellet og holde mot sør, slik at jeg ikke risikerte å måtte gå oppover igjen. Men jeg kom inn i et område som var veldig ulendt, og jeg valgte å gå tilbake og kjøre ned nesten helt inne med vannet i Steinskvanndalen.

Da jeg nesten var kommet ned til veien igjen var klokken bare 14. Hadde ingen andre planer for dagen, så det endte med at jeg fant meg en fin og lun plass i solen der jeg bare ble sittende og slappe av i en times tid.